Jeg satte meg ned denne helgen og hadde en praktisk fundering over fri programvare i skolen. For de som har plaget seg selv med å lese eldre innlegg i denne bloggen er det ingen hemmelighet at jeg er litt skeptisk til alle de kule web 2.0-tjenestene du kan benytte deg av hos f.eks. Google. Jeg liker rett og slett ikke at jeg ikke kan kjøre alle «gratis»-tjenestene selv (på mine egne tjenere). De er ikke frie, selv om de er gratis.

…og så gjør Google det jeg synes de bør gjøre mer av – de slipper kildekoden på Etherpad. Jeg kan nok IT til at jeg kan sette opp min egen Etherpad-tjeneste på skolen når jeg fikk tilgang til kildekoden. Så nå har jeg satt opp en intern etherpad der elever og lærere kan eksprimentere med samarbeid omkring tekster – uten at dette automatisk deles med hele verden (og at Google indekserer teksten i sin enorme samling av data).

For all del, jeg tror ikke Google gjorde dette av altuistiske grunner. De har tross alt brukt en del penger på å kjøpe et firma som hadde utviklet en spennende web 2.0-løsning for sanntidssamarbeid med tekster – for så å gjøre hele produktet fri og gratis tilgjengelig for verden. Hva har de igjen for det? Antakeligvis det at når det nå er sluppet som fri programvare vil mange andre enn Google selv bidra i å utvikle/oversette Etherpad – og Google, som bruker mye fri programvare i tjenestene sine, kan benytte seg av dette bidraget til å utvikle og integrere Etherpad inn i andre tjenester de driver, f.eks. Google Wave. Det er en utviklingsmodell som Google er vant til og som de kjenner så godt at de kan utnytte den til sin fordel.

Samtidig vil alle andre også kunne dra nytte av det. Etherpad er et spennende og godt verktøy, og nå kan det integreres i OpenOffice.org (tror noen allerede har gjort det), Zimbra eller ett eller annet annet program der en slik sanntidssamarbeidsmodell ville være et nyttig tilskudd.

Det litt sære er at samtidig som jeg kompilerte Etherpad selv oppdaget jeg at selve ideen bak etherpad er kommet fra et lite program som heter Gobby – og som finnes til Windows, Linux og OSX. Det har også en tjenerutgave (Sobby) som gir deg de samme muligheten som Etherpad – og en del til (som du måtte betale for i Etherpad Pro). Dette programmet har eksistert siden 2005! Det er en par punkter med Gobby jeg liker bedre enn Etherpad – f.eks. at Gobby er et eget program, ikke ajax på en nettside, som gjør at det er svært raskt og fungerer offline eller på interne nettverk.

Mer av dette!

Jeg hørte (så på NRK2) Dagsnytt Atten her forleden. I et av innslagene der var med Espen Andersen og Petter Henriksen. De diskuterte Espen Andersens synspunkter på det at SNL skal gi ut et «gratis» leksikon og få penger fra staten for å gjøre det. Penger han heller mener det vil være fornuftig å bruke på å gjøre den norske delen av Wikipedia bedre, fordi Wikipedia kommer til å vinne uansett. Sjekk ut bloggen til Espen Andersen, der du også finner en artikkel fra digi.no om akkurat dette (ser at artikkelen er litt annerledes enn den han har liggende på bloggen sin).

Han har også noen spennende synspunkter på at SNL heller burde laget skolebøker med sin modell, at det er ikke helt stuerent at statlige læremidler skal gi et privat foretak en ny annonsekanal inn mot norske skolebarn, kvaliteten på artikler i SNL og Wikipedia og flere andre ting.

Nå skal SNL ansette fagredaktører som skal avgjøre hvilke tekster som skal inn i den «godkjente» delen av det digitale SNL. Hvis tekstene i SNL ikke blir lisensiert med Creative Commons, noe vi vel regner med siden dette ikke sier spesifikt i «reklamen», så tror jeg at SNL kan risikere å få et par litt uvante utfordringer…

Hva om en av fagredaktørene godtar noe tekst som er hentet fra/skrevet av Wikipedia? Det vil faktisk være ulovlig å ta tekst (også bearbeidet tekst) fra Wikipedia og legge det inn i SNL med en «lukket» lisens. Akkurat like ulovlig som det er å ta tekst fra SNL og legge ut på Wikipedia. Hvordan har SNL tenkt å kontrollere / sikre seg dette?

Og om SNL skulle legge ut artikler med ulik lisensiering, at f.eks. en artikkel legges ut som CC fordi teksten er hentet fra Wikipedia, så må de gjøre det tydelig – slik at teksten kan legges over i Wikipedia igjen… om den er god nok ;-)

Odin skriv under om SNLs omlegging av leksikonmodellen sin, og nemner i eitt av punkta NDLA. Eg har svært lite å føye til alt som er skrive i bloggosfæren om dette, anna enn at eg òg samstemmer i den litt skeptiske gleda ein kan fornemme. 

Eg må likevel innrøme at eg i mi tid som NDLA-medarbeidar (frå byrjinga av prosjektet og i alle høve ut året) dels har blitt småparanoid, dels har blitt (lettare) konspirasjonsteoretisk. Idegrunnlaget til NDLA, frie og opne ressursar, stimulering av dele- og produksjonstanken, som har vore eit mål (om ikkje realistisk gjennomførbart på alle punkt, dersom ein no skal vere pragmatisk) frå byrjinga, synest eg er eit svært godt selling-point for NDLA-prosjektet: Dette er ikkje ei gratis lærebok! Dette er ein arena med tekstar og verktøy som offentlegheita eig, ikkje ein redaksjon, organisasjon eller utval forfattarar, og du kan ta dette med deg inn i LMSas, ut på weben, eller ned på papir. Etter kvart kan du òg nytte NDLA som arena for deling, samarbeid og publikasjon. Å kalle dette ei lærebok er som å kalle bob-bana på Lillehammer ein tyttebærrensar. Det kan nok brukast slik òg, men det er svært nærsynt.

Lisensieringsmodellar som er tilpassa ei anna medieverkelegheit enn den Gutenberg sparka igang er eit viktig verkemiddel for å halde desse ideane oppe. Sidan Aschehoug og Gyldendal ikkje seier noe om dette, anna enn at programvaren dei vil bruke vil bli open source, reknar eg med at det vil bli like lukka som det er no. Altså: A&G eig alt, du kan ikkje ta det med deg utan vidare ned på print, ut på Google Earth, eller inn i ein LMS. 

Vi står då igjen med eit heilt vanleg leksikon, gratis som følgje av reklamefinansiering, men med eit utvida arsenal av forfattarar administrert av fagansvarlege som igjen rapporterer til A&G-redaksjonen. Det er ikkje opning for å leggje inn artiklar, slik eg les dette, men «anledning til å bidra med nytt innhold – artikler om nye temaer, omskriving av eksisterende artikler, bilder m.m..» Desse artiklane, omskrivingane, bildene, er forslag som skal  «kanaliseres til fagansvarlige for vedkommende fag for evaluering for opptak i den kvalitetssikrede kjernen.» Det luktar litt «vi-må-finne-noe-sprekt-å-gjøre-ish-for-denne-utviklingen-på-nettet-har-kommet-så-langt-derre.» Slik tenkte Metallica òg, då dei oppretta ein YouTube-kanal for å heidre fansen sin, etter at dei hadde tråkka på dei ved å dra 300 000 smågutar for retten for å ha lasta ned Metallica-låtar frå Napster. Du kan jo klikke deg inn på MetallicaTV og lese nokre av kommentarane for å sjå koss dette er mottatt. 

Vel. Eg er open for at her ligg føringar som er lang meir radikale enn dette, for dette er ikkje mykje til endring. Interessant er det, og her kjem poenget om konspirasjonsteoriar og paranoia inn, at det blir opna for eit «lag 1,» ei redaksjonell godkjent kjerne, og eit «lag 2» med brukargenerert innhald, der ein kan flytte artiklar frå lag 2 opp til lag 1. Dette er ein av dei berande ideane i NDLA (lag 2 blir forsøksvis implementert i haust), og eitt element i det å lage læremiddel som forlaga har brukt nokre år på å le seg skakke av til no.

Brukargenerert innhald, deling, wikiar, har altså med eitt handgrep gått frå å vere tøv og fjas i forlagsverda til å bli ein forretningsmodell. 

Ein siste bekymring: Eg fryktar, når no SNL går ut og hankar inn «creative commies» som Eirik Newth, at dei ressursane som før gjekk til å oppdatere og forsvare Wikipedia no blir kanalisert inn i eit forlagsinitiativ som blir lukka i andre lisensar enn (opne variantar av) Creative Commons. Odin er inne på det same under: Kva om ein nyttar offentlege midlar til å forbetre no/nn.wikipedia.org framføre å sponse forlaga i det som ser ut som det same, gamle toget mot opne kunnskapsressursar? Eg er sikker på at ein ABM-million i året kan gjere gode ting for Wikipedia, både på nynorsk og bokmål.  

Og kommentaren om at det no er opna for nynorske artiklar gidd eg ikkje eingong kommentere.

Store norske leksikon (SNL) prøver nå å ta en «wikipedia» med slagordet «åpen og gratis for alle». I en pressemelding på de nye nettsidene sine informerer de omverden om hva som skal skje i januar 2009. Meg bekjenter det Bokklubben og Kunnskapsforlaget som står bak dette, og de planlegger at det skal finansieres gjennom reklame og en million kroner årlig fra ABM-ordningen (biblioteksmidlene). For tiden arbeider de med å knytte til seg fagansvarlige på de ulike emnefeltene som skal kvalitetssikre det som kommer inn gjennom brukerartikler.

I pressemeldingen skryter de veldig av at alt som blir så åpent:

• Åpen redigering direkte i nettleseren – men det er forbeholdt de fagansvarlige.
• Åpent for brukerartikler – det vel det som er nivå/lag 2 i NDLA. Disse artiklene kan kanaliseres til den kvalitetssikrede biten gjennom fagansvarlige.
• Åpen programvare – SNL skal drives av nyutviklet programvare som skal være fri.
• Åpning for artikler på nynorsk! Whoa….
• …og til slutt: åpning av tjenesten for brukere! Gratis!

Men… de sier ingenting om den viktigste måten et leksikon kan åpne seg opp, det som har gjort Wikipedia til det leksikonet det er. Er teksten i SNL lagt ut med en åpen/fri lisens, f.eks. Creative Commons? Jeg regner med at den ikke er det, fordi 1) de skriver ingenting om det og 2) de lever ikke lenge av reklameinntektene om teksten er CC – da havner teksten raskt på den norske Wikipedia og Wikipedia generelt har et enormt forsprang på SNL.

Hvorfor ikke bruke denne millionen fra ABM-ordningen til å gjøre den norske delen av Wikipedia bedre?

Javel (som vi rogalendinger kan si)… så sitter jeg nå her som nattevakt på konfirmasjonsleir – og hva har jeg vel annet å gjøre enn å surfe litt rundt etter ting jeg nå har god tid til å surfe etter.

Jeg har lenge savnet en god editor til Mediawiki (wikimotoren til Wikipedia). Det er gjort en del forsøk på wysiwyg-editorer, men alle har laget html-kode – ikke wiki-kode – og da er det nesten ikke noe poeng med dem. De har heller ikke vært særlig gode på å legge inn bilder, fordi det er nesten håpløst å finne et bilde du har lastet opp i mediawiki. Dette har lagt en demper på lysten min til å prøve å integrere wiki på skolen overfor lærerne (og elevene).

Men så, mens jeg sitter her og surfer på morgenkvisten, kommer jeg over at folkene bak FCKeditoren har laget nettopp det jeg har lett etter: en wysiwyg-editor som lager wikimarkup med knapper for å sette inn bilder og en god søkefunksjon for både bilder og wikisider og som, på toppen av alt, var enkel å integrere i mediawiki (pakk ut en fil, rett en instilling og en setning).

Nå er kanskje tiden kommet for å utfordre lærere (og ledelse – altså meg selv) til å ta i bruk wiki på en ordentlig måte i skolen!

PS! Hvis noen vil teste den nye editoren, så må de gjerne ta en tur innom www.openskulebok.no og legge igjen et faglig bidrag (klikk på «Rediger» og velg «Rich editor» rett over redigeringsvinduet) – selv om prosjektet har ligger flatt ut en god stund nå…

Utdanningsforbundet har sendt ut en e-post til medlemmene sine der de advarer mot NDLA (AON har du en lenke til eposten?). Jeg skal ikke ta for meg alt de skriver i e-posten – til det kjenner jeg ikke NDLA godt nok og NDLA-folket kan selv snakke godt for seg (som de viser både her og her).

Det punktet jeg vil henge meg litt opp i er følgende:

Når fylkeskommunene både har ansvar for at elever får gratis læremidler og samtidig virker som læremiddelprodusenter, vil det lett kunne utvikle seg monopollignende tilstander i læremiddelmarkedet. Det vil kunne virke uheldig på tilgangen til varierte læremidler som bygger på ulike pedagogiske idéer og læringssyn.

Javel… la oss se på hva har skjedd med operativsystemen vi bruker i datamaskinene våre. Vi har Microsofts Windows, Apples OSX og GNU/Linux som de mest vanlige OS på datamaskiner. Er det monopollignende tilstander i OS-markede? Ja, det lukkede, helkommersielle Windows dominerer nesten hele markedet. Apples OSX har en viss markedsdel og GNU/Linux har etter hvert fått plass på den personlige datamaskinen, men Windows råder grunnen. Apples OSX er «kommersielt», men bygger på en Unix-utgave (BSD) og de har åpnet kildekoden til selve kjernen i systemet. GNU/Linux er basert den delingskulturen som UF sier kommer til å gi monopollignende tilstander i lærebokmarkedet. Og så, hvilket modell har gitt tilgang til flest varianter av operativsystemet som er tilpasset ulike behovene man kunne finne på å ønske? Jo, det er uten tvil GNU/Linux – det er et hav av ulike linux-derivater som legger vekt på hva det skal være, alt etter hva den som laget derivatet hadde behov for. Dette er mulig fordi GNU/linux er fritt (og basert på en delingskultur). Den mest monopollistiske er Microsoft, som i disse dager jobber aktivt for å få alle Windowsbrukere fra WinXP over til Vista. De vil helst ikke gi brukerne sine dette valget!

Jeg mener dette er en fullgod sammenligning. Utdanningsforbundet ønsker i praksis en monokultur i sitt syn på hvordan læremidler blir til, hvordan de distribueres og hvordan de utvikler seg. En delingskultur, som det er fullt mulig å tjene gode penger på (bare ta en prat med RedHat og Novell), vil gi mange flere og mer varierte læremidler enn den kommersielle/lukkede «forlagsmodellen» som eksisterer i dag. Det er den åpne delingskulturen som kan gi oss varierte læremidler som bygger på ulike pedagogisk idéer og læringssyn. I dag har jeg, med de reglene som gjelder for forlagsproduserte læremidler, ikke lov til å ta noe fra en bok, noe fra en annen bok og skrive det litt om til det som passer meg og klassen min. Dagens regler hindrer utvikling!

Så hvis Utdanningsforbundet skulle være tro mot hva de sier i denne e-posten må de også være mot at noen støtter (og bruker) OpenOffice, Wikipedia, Linux, GeoGebra, Audacity, The Gimp, Inkscape osv… Hvordan tror de at disse programmene dukket opp? og på norsk? «Åpne kontorprogram på norsk» (med Akershus og Møre og Romsdal fylkeskommune) betaler noen for å holde OpenOffice oversatt til bokmål og nynorsk. Jeg er glad for at de har valgt å frigi dette materialet til allmennheten. Disse fylkeskommunenes delingskultur skaper muligheten for skolene i Norge til å kunne velge mellom Microsoft Office og OpenOffice.

Jeg ønsker at Utdanningsforbundet støtter slike arbeid, istedet for å motarbeide det. Utdanningsforbundet, som er glad i å være solidarisk med lærere i fattige land, burde støtte opp under alt som kunne øke delingskulturen av læremidler og læringsressurser i skolen. Det er slik det kan komme alle til nytte!

Via Andrew Keen les eg ein artikkel i Financial Times at Ebay har kutta ut høvet seljarane har til å vurdere kjøparane. Dette har vore ein funksjon som har vore skriven inn i "/…/ the constitution of the democratic republic of Ebay/…/," for å sitere FT-artikkelen; eit sitat som i seg sjølv hintar i retning av kor høgt vi har skatta slike funksjonar. Ebay sitt system for brukarstyrt vurdering av både kjøparar og seljarar har vore eitt av fleire døme på Web 2.0.-ifiseringa av nettet, saman med andre brukar- og delingsorienterte funksjonar og system: Wikipedia, tagging og deling av taggar, bokmeldingar og tilrådingar på Amazon, etc. 

Grunnen til at dette skjer, er at Ebay har hatt for mange dårlege erfaringar med seljarar som vurderer kjøparane negativt dersom kjøparane har noe å utsetje på kjøpet. Sladrar du på meg, sladrar eg på deg, med andre ord. Som FT-artikkelen seier det: "Even in the best of all possible online worlds, humankind eventually dissappoints." 

For dei av oss som er og har vore entusiastiske på vegner av sentrale drag ved Web 2.0.-teknologiane (Wikipedia, Amazons bokmeldingar og system for tilrådingar, tagging — i det heile tatt folksonomiane til skilnad frå taksonomiane) sit det langt inne å måtte innrøme at det luktar rart ein plass. Eg har sjølv nytta Ebay, og eg har orientert meg ut frå brukartilbakemeldingar på seljarane og synest dette har vore ein god idè. Rett etter jul vann eg ein bodrunde på ei nokså dyr sak, der seljaren var frå USA. I tilbakemeldingane som kjøparar hadde gjeve av denne seljaren, var det eit par kommentarar som handla om at seljaren hadde vore treig med å gje respons etter at kjøparane hadde vunne bodrunden. Akkurat dette skjedde med meg: Eg høyrte ingenting på eit par dagar, trass i at eg melde kjøparen nokre førespurnader om vara eg kjøpte. Følgjeleg maila eg etter kvart seljaren og fortalde at eg ikkje tok sjansen på å sende store beløp over dammen når eg ikkje følte at han responderte på meldingar eg sendte. Resultatet var ei tilbakemelding på brukarprofilen min, som var svært negativ (eg var useriøs, hadde trukke meg frå ein heilt korrekt gjennomført bodrunde og brote med pliktene eg hadde, etc.).  

Systema rundt oss blir vel aldri betre enn det vi sjølv er, og spørsmålet er vel då kor lang tid det går før vi eventuelt må erkjenne at dei digitale utopiane våre verken er meir eller mindre vellukka enn alle andre sosiale eksperiment, og av dei same grunnane: Det er heilt andre, både infrastrukturelle men òg svært grunnleggjande menneskelege, mekanismer som rår i ei verd, med dei følgjene det får for motiva til folka i denne verda. Dette har sikkert mange av oss hatt ei nagande kjensle av; kor lenge kan vi rekne med at eit fenomen som Wikipedia vil halde seg oppreist, koss i alle dagar kan eit system av gratis programvare halde seg på beina, kva motiverer folk til å delta i delingskulturar, etc. Driv vi rundt i Web 2.0.-tåka og snublar over den eine gratis lunsjen etter den andre?

Neppe. No kjenner eg berre overflatisk argumentasjonen delingsøkonomane driv med, men eg har aldri heilt late meg overtyde. Ebay-problematikken er ein ting, ein annan ting er det at Amazon produserer (eller sponsar) svært mange av det vi trur er bokmeldingar frå entusiastiske og delevillige brukarar, noe heilt anna er det at eg ser logikken i at i vår verd vil folk ha eitt eller anna igjen for innsatsen dei legg ned i ei bok, ein artikkel, ein kode til eit program, osv. Eg likar godt at einkvan kan stillast til ansvar for manglar på ei vare (og dei av oss som har kjøpt kjøken på Ikea er nøydde til å vere samde), og eg er sjølv nøydd til å prioritere tida mi, så lenge eg treng pengar for å leve. Vi er vel nokså rotfesta i ein slik økonomi, og det skal meir enn eit par entusiastar til for å endre dette. I tillegg lever vi i ei verd der fyren foran deg i køa på Rema ikkje leverer tilbake 200-lappen som dama som skal betale mistar på golvet, men heller stappar han i lomma. Slike folk skal òg (potensielt) vurdere deg på nettet, endre på Wikipedia-artikkelen om konsekvensetikk, etc. Med fare for å tagge meg sjølv som gamlis: Om ikkje what's-in-it-for-me-ideen er ein av pilarane under det norske huset (eg synest Jagland var heldig med denne, eg!), så er det i alle høve ein av nøklane til døra inn i huset.

Følgjeleg lurer eg på om vi som er opptekne av IKT i skulen må søkje svar på dei digitale (tekst-) fenomena andre plassar enn i svært laust formulerte teoriar og metaforiske skildringar av "sosiale teknologiar," "sosial programvare," "Web 2.0." og påstandar om "brukarstyring," "delingskulturar," etc. Det held ikkje å peike på 10-20 år gamle fenomen og dra slutningar som grip djupt inn i menneskeleg natur og nokså inngrodde strukturar på bagrunn av dei. Det kan godt vere at vi er på full veg inn i ein ny æra for teksten og skrivinga, men eg trur vi må søkje andre stader enn inn i maskina (og skape heilt andre metaforar) for å finne svar på koss vi skal nytte dette i skulen, før vi iverkset giganteksperiment som vi ser tendensar til i ei ukritisk og nokså gjennomgripande digitalisering av einskilde skular i Noreg.

(For gode (og, vil eg tru, inspirerande) innfallsvinklar til drøftingar om digital teknologi i skulen vil eg tru fleire skulefolk vil ha glede av Colin Lankshear og Michele Knobels artikkelarkiv. Dei har òg ein blogg.)

Regjeringen har sluppet en pressemelding som informerer om at de har vedtatt at all informasjon på statlige nettsider skal være tilgjengelig i de åpne dokumentformatene HTML, PDF eller ODF innen 1. januar 2009. De skal jobbe videre med forskriftene slik at dette også vil gjelde for kommunal sektor. Innen 2014 skal alle offentlige dokumenter på nett være gjort om til disse åpne dokumentformatene.

De viser også til at dette arbeidet skal fortsette over i åpne standarder i intern saksbehandling i offentlig sektor.

YES! 

Microsoft har nå sluppet "nyheten" om at åpen programvare bryter 235 av deres patenter, men vil ikke si noe om hvilke. Men det alle kommentatorer jo korrekt opplyser er at patentkrigen er en slags stillingskrig mellom mange aktører. Alle bruker en patent fra et annet firma uten at noen reagerer, fordi alle gjør det. En litt morsom kommentar fra slashdot er at en overskrift i neste uke blir: "IBM claims Windows violates 15,302 IBM Patents, demands reasonable fee of $1 per patent per copy of Windows sold." – og det er det som er Microsoft sin store skrekk. De ønsker at åpen programvare skal betale dem for bruk av deres patenter, som forsåvidt er legalt nok hvis det viser seg å være korrekt, men da vil en del andre firma som IBM, RedHat og en del andre kreve Microsoft for betaling for bruk av deres patenter – og det det er jo så mange lisenser av Windows i salg at det kan Micosoft neppe ha råd til. Dette blir en så stor patentkrig/-rettsak at Microsoft antakeligvis ikke er interessert i å begynne på det – og det er derfor de ikke sier noe om hvilke patenter de mener åpen kildekode bryter.

Som en liten avsluttende kommentar tar jeg med en klipp fra TheInquirer:

"Fortune seems to think that it is only a matter of time before Microsoft gets nasty with the companies that do not stump up with an agreement. Some of the big Open Sourcing companies have been stockpiling intellectual property as part of the Open Invention Network with the idea of taking down Microsoft if it tries it."

…og helt til slutt. Hvis noen lurte på hva jeg mener om programvarepatenter, så synes jeg det er urimelig (ja, riktig så tåpelig) at det skal være mulig å ta patent på den kontektsvelgende bruken av høyre musknapp.