Arkiv for kategorien “Læremidler”

Jeg hørte (så på NRK2) Dagsnytt Atten her forleden. I et av innslagene der var med Espen Andersen og Petter Henriksen. De diskuterte Espen Andersens synspunkter på det at SNL skal gi ut et «gratis» leksikon og få penger fra staten for å gjøre det. Penger han heller mener det vil være fornuftig å bruke på å gjøre den norske delen av Wikipedia bedre, fordi Wikipedia kommer til å vinne uansett. Sjekk ut bloggen til Espen Andersen, der du også finner en artikkel fra digi.no om akkurat dette (ser at artikkelen er litt annerledes enn den han har liggende på bloggen sin).

Han har også noen spennende synspunkter på at SNL heller burde laget skolebøker med sin modell, at det er ikke helt stuerent at statlige læremidler skal gi et privat foretak en ny annonsekanal inn mot norske skolebarn, kvaliteten på artikler i SNL og Wikipedia og flere andre ting.

Comments Ingen kommentarer »

Nå skal SNL ansette fagredaktører som skal avgjøre hvilke tekster som skal inn i den «godkjente» delen av det digitale SNL. Hvis tekstene i SNL ikke blir lisensiert med Creative Commons, noe vi vel regner med siden dette ikke sier spesifikt i «reklamen», så tror jeg at SNL kan risikere å få et par litt uvante utfordringer…

Hva om en av fagredaktørene godtar noe tekst som er hentet fra/skrevet av Wikipedia? Det vil faktisk være ulovlig å ta tekst (også bearbeidet tekst) fra Wikipedia og legge det inn i SNL med en «lukket» lisens. Akkurat like ulovlig som det er å ta tekst fra SNL og legge ut på Wikipedia. Hvordan har SNL tenkt å kontrollere / sikre seg dette?

Og om SNL skulle legge ut artikler med ulik lisensiering, at f.eks. en artikkel legges ut som CC fordi teksten er hentet fra Wikipedia, så må de gjøre det tydelig – slik at teksten kan legges over i Wikipedia igjen… om den er god nok ;-)

Comments Ingen kommentarer »

Odin skriv under om SNLs omlegging av leksikonmodellen sin, og nemner i eitt av punkta NDLA. Eg har svært lite å føye til alt som er skrive i bloggosfæren om dette, anna enn at eg òg samstemmer i den litt skeptiske gleda ein kan fornemme. 

Eg må likevel innrøme at eg i mi tid som NDLA-medarbeidar (frå byrjinga av prosjektet og i alle høve ut året) dels har blitt småparanoid, dels har blitt (lettare) konspirasjonsteoretisk. Idegrunnlaget til NDLA, frie og opne ressursar, stimulering av dele- og produksjonstanken, som har vore eit mål (om ikkje realistisk gjennomførbart på alle punkt, dersom ein no skal vere pragmatisk) frå byrjinga, synest eg er eit svært godt selling-point for NDLA-prosjektet: Dette er ikkje ei gratis lærebok! Dette er ein arena med tekstar og verktøy som offentlegheita eig, ikkje ein redaksjon, organisasjon eller utval forfattarar, og du kan ta dette med deg inn i LMSas, ut på weben, eller ned på papir. Etter kvart kan du òg nytte NDLA som arena for deling, samarbeid og publikasjon. Å kalle dette ei lærebok er som å kalle bob-bana på Lillehammer ein tyttebærrensar. Det kan nok brukast slik òg, men det er svært nærsynt.

Lisensieringsmodellar som er tilpassa ei anna medieverkelegheit enn den Gutenberg sparka igang er eit viktig verkemiddel for å halde desse ideane oppe. Sidan Aschehoug og Gyldendal ikkje seier noe om dette, anna enn at programvaren dei vil bruke vil bli open source, reknar eg med at det vil bli like lukka som det er no. Altså: A&G eig alt, du kan ikkje ta det med deg utan vidare ned på print, ut på Google Earth, eller inn i ein LMS. 

Vi står då igjen med eit heilt vanleg leksikon, gratis som følgje av reklamefinansiering, men med eit utvida arsenal av forfattarar administrert av fagansvarlege som igjen rapporterer til A&G-redaksjonen. Det er ikkje opning for å leggje inn artiklar, slik eg les dette, men «anledning til å bidra med nytt innhold – artikler om nye temaer, omskriving av eksisterende artikler, bilder m.m..» Desse artiklane, omskrivingane, bildene, er forslag som skal  «kanaliseres til fagansvarlige for vedkommende fag for evaluering for opptak i den kvalitetssikrede kjernen.» Det luktar litt «vi-må-finne-noe-sprekt-å-gjøre-ish-for-denne-utviklingen-på-nettet-har-kommet-så-langt-derre.» Slik tenkte Metallica òg, då dei oppretta ein YouTube-kanal for å heidre fansen sin, etter at dei hadde tråkka på dei ved å dra 300 000 smågutar for retten for å ha lasta ned Metallica-låtar frå Napster. Du kan jo klikke deg inn på MetallicaTV og lese nokre av kommentarane for å sjå koss dette er mottatt. 

Vel. Eg er open for at her ligg føringar som er lang meir radikale enn dette, for dette er ikkje mykje til endring. Interessant er det, og her kjem poenget om konspirasjonsteoriar og paranoia inn, at det blir opna for eit «lag 1,» ei redaksjonell godkjent kjerne, og eit «lag 2» med brukargenerert innhald, der ein kan flytte artiklar frå lag 2 opp til lag 1. Dette er ein av dei berande ideane i NDLA (lag 2 blir forsøksvis implementert i haust), og eitt element i det å lage læremiddel som forlaga har brukt nokre år på å le seg skakke av til no.

Brukargenerert innhald, deling, wikiar, har altså med eitt handgrep gått frå å vere tøv og fjas i forlagsverda til å bli ein forretningsmodell. 

Ein siste bekymring: Eg fryktar, når no SNL går ut og hankar inn «creative commies» som Eirik Newth, at dei ressursane som før gjekk til å oppdatere og forsvare Wikipedia no blir kanalisert inn i eit forlagsinitiativ som blir lukka i andre lisensar enn (opne variantar av) Creative Commons. Odin er inne på det same under: Kva om ein nyttar offentlege midlar til å forbetre no/nn.wikipedia.org framføre å sponse forlaga i det som ser ut som det same, gamle toget mot opne kunnskapsressursar? Eg er sikker på at ein ABM-million i året kan gjere gode ting for Wikipedia, både på nynorsk og bokmål.  

Og kommentaren om at det no er opna for nynorske artiklar gidd eg ikkje eingong kommentere.

Comments 2 Kommentarer »

Store norske leksikon (SNL) prøver nå å ta en «wikipedia» med slagordet «åpen og gratis for alle». I en pressemelding på de nye nettsidene sine informerer de omverden om hva som skal skje i januar 2009. Meg bekjenter det Bokklubben og Kunnskapsforlaget som står bak dette, og de planlegger at det skal finansieres gjennom reklame og en million kroner årlig fra ABM-ordningen (biblioteksmidlene). For tiden arbeider de med å knytte til seg fagansvarlige på de ulike emnefeltene som skal kvalitetssikre det som kommer inn gjennom brukerartikler.

I pressemeldingen skryter de veldig av at alt som blir så åpent:

  • Åpen redigering direkte i nettleseren – men det er forbeholdt de fagansvarlige.
  • Åpent for brukerartikler – det vel det som er nivå/lag 2 i NDLA. Disse artiklene kan kanaliseres til den kvalitetssikrede biten gjennom fagansvarlige.
  • Åpen programvare – SNL skal drives av nyutviklet programvare som skal være fri.
  • Åpning for artikler på nynorsk! Whoa….
  • …og til slutt: åpning av tjenesten for brukere! Gratis!

Men… de sier ingenting om den viktigste måten et leksikon kan åpne seg opp, det som har gjort Wikipedia til det leksikonet det er. Er teksten i SNL lagt ut med en åpen/fri lisens, f.eks. Creative Commons? Jeg regner med at den ikke er det, fordi 1) de skriver ingenting om det og 2) de lever ikke lenge av reklameinntektene om teksten er CC – da havner teksten raskt på den norske Wikipedia og Wikipedia generelt har et enormt forsprang på SNL.

Hvorfor ikke bruke denne millionen fra ABM-ordningen til å gjøre den norske delen av Wikipedia bedre?

Comments Ingen kommentarer »

Utdanningsforbundet har sendt ut en e-post til medlemmene sine der de advarer mot NDLA (AON har du en lenke til eposten?). Jeg skal ikke ta for meg alt de skriver i e-posten – til det kjenner jeg ikke NDLA godt nok og NDLA-folket kan selv snakke godt for seg (som de viser både her og her).

Det punktet jeg vil henge meg litt opp i er følgende:

Når fylkeskommunene både har ansvar for at elever får gratis læremidler og samtidig virker som læremiddelprodusenter, vil det lett kunne utvikle seg monopollignende tilstander i læremiddelmarkedet. Det vil kunne virke uheldig på tilgangen til varierte læremidler som bygger på ulike pedagogiske idéer og læringssyn.

Javel… la oss se på hva har skjedd med operativsystemen vi bruker i datamaskinene våre. Vi har Microsofts Windows, Apples OSX og GNU/Linux som de mest vanlige OS på datamaskiner. Er det monopollignende tilstander i OS-markede? Ja, det lukkede, helkommersielle Windows dominerer nesten hele markedet. Apples OSX har en viss markedsdel og GNU/Linux har etter hvert fått plass på den personlige datamaskinen, men Windows råder grunnen. Apples OSX er «kommersielt», men bygger på en Unix-utgave (BSD) og de har åpnet kildekoden til selve kjernen i systemet. GNU/Linux er basert den delingskulturen som UF sier kommer til å gi monopollignende tilstander i lærebokmarkedet. Og så, hvilket modell har gitt tilgang til flest varianter av operativsystemet som er tilpasset ulike behovene man kunne finne på å ønske? Jo, det er uten tvil GNU/Linux – det er et hav av ulike linux-derivater som legger vekt på hva det skal være, alt etter hva den som laget derivatet hadde behov for. Dette er mulig fordi GNU/linux er fritt (og basert på en delingskultur). Den mest monopollistiske er Microsoft, som i disse dager jobber aktivt for å få alle Windowsbrukere fra WinXP over til Vista. De vil helst ikke gi brukerne sine dette valget!

Jeg mener dette er en fullgod sammenligning. Utdanningsforbundet ønsker i praksis en monokultur i sitt syn på hvordan læremidler blir til, hvordan de distribueres og hvordan de utvikler seg. En delingskultur, som det er fullt mulig å tjene gode penger på (bare ta en prat med RedHat og Novell), vil gi mange flere og mer varierte læremidler enn den kommersielle/lukkede «forlagsmodellen» som eksisterer i dag. Det er den åpne delingskulturen som kan gi oss varierte læremidler som bygger på ulike pedagogisk idéer og læringssyn. I dag har jeg, med de reglene som gjelder for forlagsproduserte læremidler, ikke lov til å ta noe fra en bok, noe fra en annen bok og skrive det litt om til det som passer meg og klassen min. Dagens regler hindrer utvikling!

Så hvis Utdanningsforbundet skulle være tro mot hva de sier i denne e-posten må de også være mot at noen støtter (og bruker) OpenOffice, Wikipedia, Linux, GeoGebra, Audacity, The Gimp, Inkscape osv… Hvordan tror de at disse programmene dukket opp? og på norsk? «Åpne kontorprogram på norsk» (med Akershus og Møre og Romsdal fylkeskommune) betaler noen for å holde OpenOffice oversatt til bokmål og nynorsk. Jeg er glad for at de har valgt å frigi dette materialet til allmennheten. Disse fylkeskommunenes delingskultur skaper muligheten for skolene i Norge til å kunne velge mellom Microsoft Office og OpenOffice.

Jeg ønsker at Utdanningsforbundet støtter slike arbeid, istedet for å motarbeide det. Utdanningsforbundet, som er glad i å være solidarisk med lærere i fattige land, burde støtte opp under alt som kunne øke delingskulturen av læremidler og læringsressurser i skolen. Det er slik det kan komme alle til nytte!

Comments Ingen kommentarer »

Eg vil for ordens skuld først av alt gjere merksam på at eg skriv dette innlegget på vegner av meg sjølv, og ikkje på vegner av norskredaksjonen i NDLA, som eg er tilknytt. Dette er altså mine eigne meiningar, og ikkje nødvendigvis noe norskredaksjonen eller NDLA står inne for.

Saka er den at Forleggerforeningen har bestilt ein rapport om moglege konsekvensar av NDLA for læremiddelutviklinga i Noreg. Forleggerforeningen meiner sjølvsagt at det bør vere eit mangfald av læremiddel i Noreg, der brukarane sjølv må få velje det innhaldet dei meiner passar. Læremiddela må derfor utviklast og tilbydast i ein fri marknad. Rapporten er utført av rådgjevarane Econ Pöyry, og er oversendt Kyrkje- undervisings- og utdanningskomiteen, sjølvsagt som ein lekk i lobbykampen om ein stor og lukrativ (ikkje minst grunna offentlege tilskott) marknad for forlaga.

Det er vanskeleg å vite kor ein skal byrje her; eg fekk rapporten av Eirik Newth laurdag kveld, og har nett gjennomlese han. Eg støttar meg til at rapporten kjem til å bli grundig kommentert i bloggosfæren. Eg tar derfor berre utgangspunkt i eit par overordna spørsmål som rapporten reiser, og byrjar med konklusjonane. (Rapporten kan for øvrig lastast ned via Espen Andersens blogg, som óg på ypperleg vis set denne rapporten på plass.)

Econ konkluderer med at NDLA kan føre til ein kraftig reduksjon av satsinga på læremiddel i forlaga, og som følgje av dette ein konsentrasjon av materiale rundt NDLA, med eit redusert mangfald i norsk læremiddelutvikling som resultat. Manglande konkurranse vil endeleg føre til dårlegare kvalitet på læremiddela som går ut til skulane.

Fanden på forlagsveggane, med andre ord.

Eg nøyer meg her med å knyte nokre kommentarar til eit par av premissane som ligg til grunn for diskusjonen Forleggerforeningen og Econ fører. 

1. For det første føreset dei at det finst ein stor og mangfaldig flora av læreverk på marknaden, tilpassa ulike behov og føresetnader.

Dette er berre delvis sant. Det finst mange lærebøker, javisst. Men i mitt fag, som er norsk, er det i det store og heile marginale skilnader mellom desse læreverka. Vi har vald mellom læreverk som har ulik layout, til ein viss grad ulike tilnærmingar til oppgåvene, men i det store bildet handlar dette ikkje om ein valfridom med store pedagogiske eller metodiske konsekvensar. Lærebøkene er rett og slett variantar av kvarandre, tufta på det same læringssynet, med visse skilnader. Læreboka frå Gyldendal tilbyr ikkje noe særleg annleis enn læreboka frå Samlaget — det er trass alt grenser for kor stor variasjon det kan vere mellom bøker som skildrar det same pensumet.

Eg synest rett og slett ikkje at det skal vere ei opplesen, vedteken og uproblematisert sanning i 2007 at bokbransjen sørgjer for mangfaldet av stoff til bruk i læring i skulen. Til dette ligg det til grunn eit alt for snevert syn både på "læremiddel" og "variasjon." At bransjen ønskjer å halde på massane av bøker som blir velta ut over oss er ei heilt anna sak.

2. Lærarane har valt mellom ulike læreverk tilpassa ulike behov.

Joda, vi har valt, men som eg nemner over, er det ikkje snakk om dei store variasjonane. Men eit viktig moment må her nemnast: I det læremiddela skulle bli gratis for alle elevar, fjerna ein samstundes rolla lærarane hadde som beslutningstakarar andsynes eigne elevar og la dette til eit skuleleiarnivå. Valfridomen Econ argumenterer med, er altså ikkje til stades uansett, eller han er kraftig redusert.

Viktigare er det at valfridomen ikkje er knytt opp til ein flora av lærebøker i ein marknad slik vi kjenner han no, slik Econ svært banalt slår fast. Meir om dette under.

3. Econ hevdar at vegen for å oppnå kunnskapsmål er via læremiddel, forstått som utarbeidde tekstar med didaktisk siktemål, organisert for elevane av ein eller annan fagredaksjon.

Dette er etter mitt syn kjerna i denne diskusjonen. Vi beveger oss no over i ein heilt annan tekstleg og kunnskapsmessig offentlegheit, der meistring endå mindre enn før er likt med det du tileignar deg via bøker, men i aukande grad handlar om koss du greier å finne, analysere og syntetisere informasjonen du har rundt deg. Det handlar i denne verkelegheita ikkje lenger om koss du individuelt forheld deg til teksten du har lese, men koss vi kollektivt organiserer oss rundt tekstar, både digitale og analoge.

Dette har store konsekvensar for koss vi bør se på og handsame kunnskapsomgrepet. Kunnskapar har nemleg ikkje ei verdikjede som startar med ei sementert sanning, til dømes funne i ei lærebok formidla i eit klasserom, og endar opp i eit oppgulp av meir eller mindre det same i ein eller annan prøvesituasjon. Tvert om beveger vi oss meir og meir i retning av å lære og erfare at kunnskapar oppstår i det du interagerer med verda rundt deg; andre menneske, tekstar, teknologiar. Kunnskap skjer, blir skapa, det blir ikkje funne i ei lærebok eller overført frå ein lærar. Kunnskapar er ikkje, har aldri vore, og kjem aldri til å bli ein gjenstand som kan flyttast mellom mentor og elev, bok og hovud, trass i at det er økonomiske interesser som er interesserte i å halde oppe trua på at det er slik det er.

Elevane må opp, ut og og inn i denne kunnskapsverda; dei må lærast opp i og få grep om ho. Dei bør lærast opp i å bruke teknologiane for tekst rundt seg både for å gjere si eiga verd kjent for andre og for seg sjølv; å bli kritisk lesekunnige menneske som kan bidra til at verda går framover, nettopp ved å skape, å involvere seg, kritisere og reflektere. Vi må vekk frå dei individuelle analysane av kanontekstar og over til kollektivt å organisere oss rundt tekstar. 

Den rudimentære omgrepsbruken og kategoriseringa i Econ-analysen reflekterer derfor ingenting anna enn eit svært lite sofistikert syn på tekst, kunnskapar og samfunn, og kan umogleg tene forleggarbransjen. Dei snakkar om at NDLA-satsinga er ei fare for eit mangfald utan å drøfte kva "mangfald" er og skal vere, anna enn mange lærebøker, meir av det same. Kva er dette for refleksjonar?

Det minste ein kan forvente i ein slik analyse, er at analytikarane har skaffa seg innsikt i dokumenta som ligg til grunn for NDLA, og heile prosessen kring koss dette dokumentet (og dei konkurrerande prosjektskildringane) blei til. I denne prosessen har det handla om å knyte saman ulike fagmiljø for å starte ein prosess. Delar av denne prosessen handlar om å skaffe til vege basistekstar for den vidaregåande skulen, eit pensum, om du vil. Men like mykje, meir, handlar dette om ei orientering over i ein annan måte å tenkje kunnskapar på, der engasjement, produksjon og refleksjon på dei einskilde skulane er viktigare enn kva teksten om Erlend Loe på http://fag.utdanning.no/norsk seier. Desse ambisjonane blir reflekterte i ordet arena i namnet Nasjonal digital læringsarena, og er ein viktig del av arbeidet som blir gjort framover.

Dette rører ved omgrepet "mangfald," som er eit kjerneomgrep for Econ/Forleggerforeningen. Mangfaldet i ei slik tenking som eg såvidt skrapar i over er uendeleg mykje større, av di det nettopp handlar om eit mangfald i tekstar, teknologiar og tilnærmingsmåtar. Eg festar lit til at KUF ser intensjonane som ligg bak eit fylkeskommunalt initiativ til utvikling av digitale læremiddel, og ikkje fell for bransjeretoriske påstandar om statsforlag, osb. 

Det at Forleggerforeningen bestiller og godkjenner ei slik undersøking, viser altså at forlaga ikkje er interesserte i å snu seg i ein marknad som spring frå dei, men prøver det dei kan å halde på det same. Dei digitale satsingane til forlaga har vore og er i det same paradigmet, i prinsippet likt læreboka, eller knytt opp mot læreverk som ein må kjøpe. Ein unngår for alt i verda å gå endringane i møte, noe dei har hatt høve til lenge.

Frekt er det, å kaste på KUF noe slikt, som av Espen Andresen i Tversover-bloggen sin kallar eit makkverk.  

Comments 1 Kommentar »

UiS har i samarbeid med NRK laga eit valspel, der du skal ta rolla som kommunestyrerepresentant for eit part og balansere og justere eit budsjett i tråd med valprogrammet. 

Prøv sjølv, eg greidde å styre ein kommune grundig på baken, som kommunestyrerepresentant for Venstre. Alt gjekk til bølgjene, og det grundig. Det er vel ein grunn til at eg er fratatt all kontroll over økonomi i heimen… 

Eg trur i mellomtida dette kan vere eit fint utgangspunkt for mange diskusjonar i fleire skulefag.

Comments Ingen kommentarer »

Min tidlegare skule, Forus vidaregåande, har frå i år av forlatt den fylkeskommunale webmail-tenesta (SquirrelMail) og gått over til eit bedriftsabonnement på ei Gmail-pakke, der alle held på den gamle adressa si, i tillegg til at dei får tilgang til alle dei andre Google-tenestene (Docs, Picasa, Calendar, etc.). Elevane blir i tillegg bedne om å opprette kvar sin Gmail-konto, og oversiktar over prøver, innleveringar og vekeplanar etc. blir lagt ut som ein Google Calendar, og elevane har dermed fullt oversyn over skulekvardagen sin gjennom dei ulike kalendarane. I tillegg skal elevane ta backup av skulearbeid på Google-kontoen sin.

No set Google søkelyset på utdanningssektoren, og fleire universitet og skular har hoppa på tenesta Google For Educators, som i prinsippet er x antal Google-kontoar med litt skreddarsøm, dersom ønskjeleg. 

Kva moralske kvalar bør eg ha for å tilrå ein skule å forlate treige (fylkes-) kommunale system, ei håplaus handtering av tryggleiksspørsmål (jamfør posten under) og dyre lisensar, og begjærleg gripe ei gratis pakke for mail, backup, bildelagring, -framvising og (enkel) -behandling, og ikkje minst tekstbehandling (Google Docs)?

Orsak meg viss eg er blåaugd, men hadde eg vore rektor, hadde eg insistert på IKT-autonomi, kutta internettlinjer og forpliktelsar til (og krav frå) fylket, og køyrd eit heilt eige oppsett for IKT, med det fremste målet å fremje pedagogiske interesser. Linux på alle maskiner som skal brukast i skulenettet, einskilde stasjonære maskiner for spesialoppgåver (musikk, video), og så mykje som muleg av skulearbeidet online.

Comments 7 Kommentarer »

… og systemadministratorane blir viktigare enn elevar i skulen:

Rogaland fylkeskommune kunngjer i eit notat rett før skulestart at lærarar ikkje får bruke private maskiner i skulens (trådlause) nettverk. Dersom du skal vere pålogga, skal maskina vere underlagt fylkets administratorkontroll, medan du som avlogga brukar kan tukle med maskina som du vil, men utan tilgang til nettverk og nettverkstenester på skulen (utskrift, felleslagring, Internett, etc.). Eg reknar med, utan å vite det, av di notatet ikkje seier noe om dette, at det same gjeld elevmaskiner.

Leif Harboe og eg har brukt våren på å kurse fylkets (hovudsakleg norsk-) lærarar i bruk av IKT i norskundervisinga, med vekt på mulegheitene alle verktøya som nokså upresist sorterer under "Web 2.0"-paraplyen byr på.* Dette har vore ei udelt positiv erfaring, der vi har sett at pedagogar augner mulegheitene for ei anna skriveopplæring desse samhandlingsverktøya opnar opp for: Bruk av Google Maps/Earth for å framstille og lagre stoff i andre dimensjonar enn det skulestilen eller rapporten byr på, verktøy for å redigere, lagre og publisere ulike typar samansette tekstar (JumpCut, Photostory, YouTube, etc.), verktøy for samskriving (Google Docs, Blogger), måtar å samle og sortere kjelder/fagstoff (delicious, Google Reader), med myke meir. 

No set altså fylket ein effektiv stoppar for denne typen IKT-pedagogisk utviklingsarbeide, av reine bekvemmelegheitsårsaker. Eg trudde tida då ein måtte argumentere i utallige møter via rektor for å få opna tilgangen til YouTube var over. Men, nei. No tar fylket tre gode steg tilbake, og det heilt utan å spørje noen som helst av dei pedagogisk tilsette i fylket som har arbeidd med IKT og pedagogikk om råd. 

I dette tilfellet er det ikkje eit argument i det heile at eit så stort system blir enklare å administrere: Det er tale om eit IKT-pedagogisk tilbakefall til ei røynd vi levde i i 1990. Eg har ingen sympati med eit regime som så til dei grader ignorerer alle pedagogiske trender og alt IKT-utviklingsarbeide og refleksjonar kring bruk av IKT i skulen dei siste 30 åra. Fylkets IKT-administratorar: Dette får de berre fikse! Opne opp maskinene til både lærarar og elevar, og finn løysingar på virusproblematikk etc. deretter. Koss skal de gjere dette? Det har eg ikkje peiling på, men eg skal heller ikkje ha peil på dette, men på pedagogisk bruk av IKT.

Berre gjer jobben dykkar: Opne opp for at IKT kan vere eit læringsverktøy, ikkje eit yrkesval for nerdar utan auge for kva ei datamaskin kan brukast til.

 

* Reklame: Leif kjem i den næraste framtida med ei bok om dette emnet, altså om bruk av IKT i norskundervisinga. Eg er trygg på at dette blir ei svært god bok, med eit praktisk siktemål, så de kan trygt byrje å planleggje innkjøp :-)

 

 

Comments 1 Kommentar »

Leif Harboe og eg har samarbeidd på tvers av skulane våre om ein konkurranse i å lage den beste mobiltelefonfilmen. Dette er ei oppgåva vi har gjeve i norskfaget, og elevane har fått om lag 6 skuletimar til gjennomføringa (pluss/minus). 

Elevane har berre brukt kameraet i mobiltelefonane sine, og som redigeringsprogram har dei brukt JumpCut, eit webbasert program, gratis tilgjengeleg og lite ressurskrevjande. Dei har heller ikkje fått lov til å bruke opphavsrettsbeskytta lydmateriale. Målet har altså vore å sjå kor langt du kan strekkje enkel og tilgjengeleg teknologi, og å framelske historieforteljartalenta hos elevane. Her ligg både moglegheiter og begrensingar i teknologien.

Elevane skulle lage ei historie på maksimalt 2 minutt over ein av dei 7 dødssyndane.

Her legg eg ei lenke til vinnarbidraget, ein artig variasjon over fabelen om haren og skilpadda. Vinnarane er rett nok 3.-klassingar som har gått på studieretninga for medium og kommunikasjon, men her finst mange gode bidrag, og eg vil for min del konkludere med at det var eit morosamt eksperiment som viser at ein kan gjere mykje med svært lite.

Comments 2 Kommentarer »