Arkiv for kategorien “Klasserom og data”

I Utdanningsforbundets «Bedre skole» nr. 1/2009 fant jeg en artikkel (PDF-dokument) hvor jeg faktisk var enig i alt (nesten). Listen over suksessfaktorer er som om jeg skulle ha laget den selv:

  • Teknologien må fungere – og det krever gjentekning (og iverksetting) på det tekniske, det organisatoriske og i logistikken. Det er utrolig mange som satser på IKT i skolen som ikke tenker igjennom systemene sine grundig nok.
  • Unngå distraherende programvare. Skolen må administrere maskinene elevene har tilgjengelig (punktum). Da slipper du pedagogiske og tekniske distrasjoner i systemet.
  • Bruk egne krefter i kompetanseheviningen. Det er lærerne som bruker systemene og skolesystemer er ofte spesialisert inn mot skoleaktiviteter – noe veldig få andre driver med. Derfor bør en ha lokale krefter som kan bruke systemene og lære de andre ansatte å bruke dem.
  • Gi korte kurs når lærerne trenger det. Dette er så selvfølgelig (synes jeg) at det nesten ikke trenger flere kommentarer, men det sier noe om at Datakortet og andre lengre IKT-opplæringer ikke er det den vanlige læreren trenger.
  • Lærerne må få tid til å venne seg til teknologien. Gå gradvis frem og lærerne vil bruke IKT der det gjør arbeidet enklere og arbeidshverdagen mer effektiv.

Det jeg ikke er enig i er det som står om lærebøker, og de har sluppet til forlagene helt til slutt.

Skolen trenger forlagenes hjelp

De fleste lærerne ønsker at forlagene produserer digitale læremidler som støtter læreprosessen. De som tror at «dette kan lærerne klare selv» risikerer å skape en dårligere skole.

…og det argumenteres slik for hvorfor:

1) Det er bare 10% av lærerne som kan produsere digitale læremidler med en sleng til fylkene (NDLA). Mitt perspektiv her er at om 10% av lærerne faktisk produserte digitale læremidler til f.eks. NDLA, så hadde det virkelig blitt sving på sakene. Dessuten synes jeg det er en underkjenning av standen å mene at bare 10% av lærerne er i stand til å produsere digitale læremidler med de verktøyene som i dag er tilgjengelige.

2) Forlagene kjenner åndsverkloven og kan garantere at produktene som brukes er produsert på lovlig måte(!). Hva?! Og dette skal være et argument for at lærerne selv ikke bør lage digitale læremidler. Det er nesten det dummeste jeg har hørt!

3) Forlagene har lang erfaring og kompetanse når det gjelder å tolke læreplanene, og vi har en solid tekstkompetanse. Det er nok riktig det, men mange lærere (de 10%?) har etterhvert også solid læreplanerfaring og mange er faktisk norsklærere også.

4) Forlagene tilbyr solide driftsløsninger og support som gir lite tekniske problem. Det er de ikke alene om. De fleste kommuner drifter solide IT-løsninger og det er mange som også har integrert skolesystemene inn i dette.

Comments 5 Kommentarer »

Dette er en av disse tingene som jeg egentlig ikke trodde var mulig. I Stavanger Aftenblad forteller de i dag om det hissige viruset som er i omløp på SUS og de videregående skolene i fylket. I to uker har SUS (og Helse Vest) vært plaget med et virus / en orm (artikkelen er ikke helt tydelig der) som nå har spredt seg til de videregående skolene. Fylkeskommunen stengte derfor ned internett til alle skolene i går ettermiddag for å få «kontroll» over situasjonen.

Hva er nå dette?! Har virkelig ikke SUS/Helse Vest bedre kontroll på IT-systemene sine? Har virkelig ikke fylkeskommunen sikret skolennettene slik at en slik spredning ikke skulle være mulig – når de vet at de har en masse potensielle smittemaskiner i nettverket sitt (les: elevmaskiner)?

Jeg er jo klar over at jeg nå sitter godt plassert i glassavdeling til Brødrene Pedersen og kaster stein så det står etter, men hos oss det er ikke et virus som kommer til å være problemet. Vi har mer det vanlige problemene alle skoler har – security by obscurity! Vi har tettet alle «vanlige» hull – eller rettere sagt, det er ikke så mange hull å tette når vi kjører linux-baserte system – men nivået på brukerne tilsier at tilgangen til de ordinære brukersystemene er så enkelt at det er lett, for de som virkelig vil det, å lage problemer for oss som drifter systemet. Men vi får ikke virus som tar ned hele systemet og som gjør at vi må koble ut internett(!).

Noen fra videregående skole må gjerne kommentere litt mer her…

Comments 2 Kommentarer »

Jeg hørte (så på NRK2) Dagsnytt Atten her forleden. I et av innslagene der var med Espen Andersen og Petter Henriksen. De diskuterte Espen Andersens synspunkter på det at SNL skal gi ut et «gratis» leksikon og få penger fra staten for å gjøre det. Penger han heller mener det vil være fornuftig å bruke på å gjøre den norske delen av Wikipedia bedre, fordi Wikipedia kommer til å vinne uansett. Sjekk ut bloggen til Espen Andersen, der du også finner en artikkel fra digi.no om akkurat dette (ser at artikkelen er litt annerledes enn den han har liggende på bloggen sin).

Han har også noen spennende synspunkter på at SNL heller burde laget skolebøker med sin modell, at det er ikke helt stuerent at statlige læremidler skal gi et privat foretak en ny annonsekanal inn mot norske skolebarn, kvaliteten på artikler i SNL og Wikipedia og flere andre ting.

Comments Ingen kommentarer »

Nå har jeg fått testet Eee 900 og Acer One (110-utgaven) i noen dager og jeg tenkte det var på tide å dele litt med dere.

Utgangspunktet for å kjøpe inn Eee og Acer One var å teste dem med tanke på om dette kunne være maskiner som var så billige, stabile og funksjonelle at jeg kunne dele dem ut til alle elever fra f.eks. 5.-10. trinn i grunnskolen.

Jeg tenkte derfor ut noen «kriterier» en slik elevmaskin må leve opp til. Siden maskinen skal deles ut til, og brukes jevnt, av 380 elever fra 10-16 år må den…

  • …tåle en del, være lett og få plass i ranselen. Maskiner med 17″ skjerm som veier over 3 kg med egen bærebag er ikke aktuelle for små elever i barneskolen.
  • …ha tastatur, operativsystem og de fleste programmene tilgjengelig på norsk. Jeg vil ikke gå inn i bokmål/nynorsk-debatten her :-)
  • …være stabil, solid, lett å bruke for eleven og enkel å vedlikeholde for systemadministrator.
  • …være ferdig satt opp med operativsystem og norske innstillinger. Nødvendige drivere, Flash og Java må være installert når den blir levert.
  • …virke med de fleste nettsteder (siden vi her snakker om linux som OS).
  • …koste minst mulig!

Asus EeePC 900 blir levert med Intel Celeron M 900mhz, 1GB minne, 16GB SSD, 3 USB-porter, kortleser, lyd inn og ut, innebygget webkamera og mikrofon, 9″ skjerm (1024×600), 4,4 Ah batteri (2,5 timer), strømforsyning, linux-OS med programvare, et etui til maskinen, drivere til WinXP og en DVD for å gjennopprette fabrikkoppsettet til maskinen. Dette får du for kr. 2.590,-.

Acer One (110) blir levert med Intel Atom 1200mhz, 512MB minne, 8GB SSD, 3 USB-porter, 2 kortlesere, lyd inn og ut, innebygget webkamera og mikrofon, 9″ skjerm (1024×600), 2,2 Ah batteri (2,5 timer), strømforsyning, linux-OS med programvare og en DVD for å gjennopprette fabrikkoppsettet til maskinen. Dette får du for kr. 2.790,-.

Begge maskinene er små og lette. Eee er litt mindre enn One, men til gjengjeld har One tilnærmet normale taster der Eee sine taster er litt små (for mine fingrer). Jeg regner med det er en tilvendigssak, og små taster skader ikke for små barnehender ;-) Det er ingen viktige taster som er plassert på rare steder. Eee er den som skiller seg litt negativt ut i dette henseende, men den er mindre og har en stoffetui. Begge maskinene virker solide og ser ut til å tåle en trøkk. Eee er den eneste som reklamerer med det (som jeg har sett i alle fall). One er mer «glossy» enn Eee. Den ser finere ut, har blankere skjerm (du vet, en slik med klare farger, men mye refleks) og alt virker mer polert utseendemessig. Jo, en ting til – strømledning til One er stor og klumpete i forhold til Eee sin nette sak.

Eee sitt OS er levert på bokmål og alle de fleste programmene er også på bokmål. Det skal være mulig å laste ned nynorsk med litt triksing. One sitt OS er levert på engelsk og alle programmene er på engelsk.  Teoretisk er det mulig å laste ned bokmål og nynorsk, men jeg har ikke funnet ut av det enda. Tastaturoppsettet på One er engelsk – og jeg ikke klart å sette det til norsk! Så jeg har ÆØÅ på tastaturet, men jeg kan jo ikke skrive dem! Dette er for dårlig av Acer. Jeg har funnet noen «hacks» på det store internett, men de er praktisk vanskelig å gjennomføre – spesielt hvis jeg tenker 380 maskiner… Så her er det bare Eee som så langt lever opp til kravene mine.

Begge maskiner blir levert med pakke med standard programvare – Firefox, OpenOffice, PDF-leser osv. One har nyere utgaver av programmene enn Eee, men Eee har en pakke undervisningsprogrammer som One ikke har.

Begge maskinene har et forenklet brukergrensesnitt basert på linux. De booter kjapt og er intuitive å bruke. Ingen problemer for noen av dem der. Eee stikker av med seieren fordi den har en «nødknapp» hvis du mot formodning skulle klare å ødelegget OSet eller rote til alt på maskinen. Trykk F9 mens maskinen booter – og du blir spurt om du vil stille inn maskinen til fabrikkinstillingene (på norsk). Da har du i det minste en maskin som virker etter noen få sekunder! Dette er viktig med tanke på 380 maskiner som elever bruker jevnlig!

Begge maskinene blir levert med offisell flash og offisiell java ferdig installert slik at de fleste nettsider virker bra. jeg testet en del sentrale sider og har ikke blitt skuffet. One har et problem med at den ikke viser deg godkjenningssiden til java når java spør deg om lov til å kjøre et java-program. Det betyr i praksis at disse java-programmene ikke virker. Akkurat det funket fint på Eee. Eee har også en CD med drivere for WinXP om du på død og liv vil installere det – noe som jo ikke er aktuelt for mitt bruk.

Det er en liten, men viktig, ting du oppdrager raskt når du brukere begge maskinene. One har viften i maskinen på hele tiden og lyden er faktisk irriterende – den skrur seg faktisk opp et par hakk om maskinen skulle bli varm. Eee skrur viften på når det er nødvendig – og skrur den av om den skulle bli kjølig igjen.

Så alt i alt – jeg liker Eee best. Jeg skulle ønske at OSet og maskinen var litt mer «glossy», men det er betraktelig mer funksjonelt enn One for mitt bruk.

Comments 16 Kommentarer »

Da sitter jeg her med en Eee 900 på fanget. Den er like søt og liten som forgjengeren (Eee 700), men denne har større skjerm (9″ og 1024×600), norsk tastatur, 1GB med minne og 16GB SSD. Det betyr at den i praksis er akkurat det mer praktisk i bruk enn forgjengeren. Nå har jeg ikke testet batterilevetiden ordentlig, men jeg har en mistanke om den ikke er så mye bedre, men det vil vise seg om et par dager med jevn bruk. Uansett, jeg liker denne bedre enn Eee 700.

Jeg venter også inn en Acer One med 1,5GB minne neste uke, og jeg har tenkt å sammenlikne Eee 900 og Acer One med tanke på hvordan disse maskinene kan brukes i skolen.

På Harestad skole har vi nå 270 maskiner og 680 elever, dvs. rundt 2,5 elev per PC. Dette er ikke bærbare maskiner, men stasjonære tynne klienter (som kjører linux). I praksis har vi problemer med å sette ut flere maskiner til elevene på grunn av plassmangel – og vi trykket på bruk av maskinene er større er tilgangen. Vi trenger altså flere maskiner ut i systemet, men mangler gode måter å gjøre dette på.

Løsningen er kanskje bærbare maskiner, men i grunnskolen er det enda langt igjen før vi kan kreve at alle elever kjøper hver sin bærbare maskin til mange tusen kroner. Løsningen som jeg fabulerer med er at disse nye små maskinene er så billige, men allikevel så gode, at vi som skole kan kjøpe inn f.eks. en maskin per elev når de begynner i 7. klasse (eller et annet passende trinn). Denne maskinen er så liten at den kan ligge i ranselen, den har få bevegelige deler og tåler derfor en del «trøkk», den har en overkommelig pris om den skulle gå i stykker – og den gjør det som er nødvendig som et IKT-verktøy i grunnskolen.

Om vi ikke har råd til at alle kan få hver sin maskin, så kan vi kanskje kjøpe inn 2-3 klassesett som kan fungere som mobile datarom i praksis.

Men, som sagt, neste uke kommer det en kort omtale og sammenlikning av Eee 900 og Acer One og noen betraktninger om hvordan de kan brukes i grunnskolen…

Comments 4 Kommentarer »

I fjor tok de ned Avinor i to dager – i år tok de ned seg selv. Hvem tenker jeg på? Jo, Utdanningsdirektoratet, eller www.udir.no. Det har allerde vært i media, men det er verdt en liten kommentar her også.

Utdanningsdirektoratet vet tydeligvis ikke hva de holder på med når de skal bruke «Internett» i forbindelse med eksamen i grunnskolen. I fjor skulle elevene i matematikk sjekke ut parkeringsmulighetene på alle flyplassene rundt omkring i Norge. Overraskelsen hos Avinor var nok stor når plutselig 1/3 av alle 10. klassene gikk inn på hjemmesidene til de ulike flyplassene for å sjekke parkeringsmuligheter (og priser). Alt ble drevet av samme web-tjener – og alt gikk ned så det sang! Plutselig var det ingen elever som fikk sjekket parkeingsmulighetene (og prisene), men ingen fikk heller sjekket avgangs- og ankomsttider på flyplassene i landet. Avinor ble, med rette, ordentlig sure på Utdanningsdirektoratet. Utdanningsdirektoratet lærte noe der…

…trodde jeg. Hva skjedde i år? Jo, de lot seg selv drukne i trafikk. De hadde lagt alle hovedsidene elevene skulle bruke på sin egen tjener (eksamen.udir.no), slik at de ikke skulle gjøre samme tabben som i fjor. De tok ikke høyde for hvilken trafikk som ble generert og har i praksis lammet seg selv. De skyldte på en liten flash-film de hadde liggende, men den betydde lite i den store helheten. Elever (og lærere) hos oss brukte ca. 3 minutter på å få opp en side. Vi kunne laste ned noen pdf-er, men disse var uten bilder (og lyd ;-) – og de var ikke så lette å laste ned når du først måtte vente 3 minutter på å få siden opp, så 3 minutter på å få den lille pdf-filen overført til PCen. På toppen av det hele lot de sidene ligge som https – altså krypterte sider. Da hjelper det lite for Utdanningsdirektoratet at vi faktisk kjører en proxy på skolen, fordi det er ikke mulig å mellomlagre https-sider – de må hentes direkte fra webtjeneren. De hadde spart seg mange problemer om de hadde åpnet sidene for åpen http-trafikk når materialet ble offentliggjort for elevene.

www.udir.no var også nede i dag. Det var ikke mulig å komme inn på hjemmesiden deres eller noen av undersystemene (som PAS og eksamen.udir.no). Det kan ikke være slik når vi skal gjennomføre en eksamen. Systemet være oppe på eksamensdagen.

Jeg skjønner ikke hva de tenker på. De er ikke så vanskelig å beregne hvor mange elever som kommer til å koble seg opp mot webtjeneren(e) – og det er mulig å skalere de fleste web-løsninger.

Det hjelper heller ikke når alle IKT-negative lærere får bekreftet så godt som alle argumentene sine mot bruk av IKT i skolen. Neste år vil udir legge alt over på internett – ingenting på papir: forberedelse, oppgaver og antakeligvis også innlevering. Det er nødt til å gå galt…

Comments 5 Kommentarer »

Forskning.no melder at ein bande leksikografar og og ingeniørar ved institutt for lingvistiske og nordiske studium ved Universitetet i Oslo i løpet av åtte år har samla ein heller stor korpus av tekstar henta frå bøker, blad, aviser, tekstar frå privatpersonar – det dei meiner er eit balansert materiale, både når det gjeld teksttypar, kjønn på forfattar og tidsspenn (tekstane er frå perioden 1985 og fram til i dag). Tekstane er digitaliserte (i dei tilfella dei ikkje er digitalt tilgjengelege i utgangspunktet), tagga med allslags opplysingar (forfattar, teksttype, kontekst, grammatikk) og det dreier seg om bokmålstekstar.

Korpuset det er tale om er det første balanserte korpuset over moderne norsk nokon sinne, og det er denne påstanden eg synest er interessant. For målet er i følgje Ruth E.V. Fjeld å dokumentere «moderne norsk skriftspråk i sin fulle bredde,» mellom anna for å gje eit rettare grunnlag for å ta inn ord i ordbøker og normere språket vårt. Språkrådet kan her «finne ut hvordan ulike ord og uttrykk faktisk blir brukt,» seier Fjeld.

Eg er ikkje i tvil i det heile at dette er ein bra måte å skaffe seg kunnskapar om språket vårt på, for vidare å utnytte denne kunnskapen når ein skal normere språket, lage ordbøker – i det heile for å skaffe oss kunnskapar om koss språket vårt faktisk blir brukt. Men eg må seie at eg er litt skeptisk, med atterhald om at eg berre har lest Forsking.nos artikkel om dette, til tekstgrunnlaget her:

20 % av tekstane er frå aviser og vekeblad
45 % av tekstane er sakprosatekstar, til dømes frå fagbøker
25 % er frå skjønnlitteratur
5 % er frå TV-teksting
5 % er frå upublisert materiale

Med andre ord er brorparten (rundt (eller minst) 95 % — ein kravstor bror, med andre ord) av tekstane frå kjelder som i utgangspunktet er underlagt nokså streng normering. Utgangspunktet for denne tekstkorpusen, som altså skal gje oss eit reelt blikk inn i språket vårt, og for framtidig normering er altså eit språk som er nokså trufast normert med utgangspunkt i dei eksisterande normene våre.

Kan det kallast eit innblikk i norsk språk slik det faktisk blir brukt? Det kjem an på koss du definerer «språkbruk,» og her ser det ut som at det ligg til grunn ei nokså grundig utsiling av svært viktige domene for språkbruk, som til dømes talespråk og munnleg kommunikasjon (som eg meiner er viktige når vi skal snakke om ordtilfang, trass i at det ikkje er skriftleg), og ikkje minst fleire nye, digitale arenaer for skriving. Eg synest ikkje dette er særleg balansert, snarare balsamert, om eg skal tillate meg å prøve å vere morosam. Som i så mange andre tilfelle i akademia blir dei digitale arenaene kasta ut frå festen.

Det er desse digitale arenaene eg vil dra fram her. Eg synest det er rart at ein så produktiv arena for litteratur som det dei utallige skriveromma vi har sett vokse fram (bloggosfæren, SMS, privat og offentleg e-postbruk, tekstar frå bokmåls- og nynorskversjonen av Wikipedia og andre wikitekstar) ikkje blir betrakta som meir interessant i normeringsaugnemed, nettopp av di fleire av desse tekstane har eit anna forhold til både normering og ordtilfang enn tekstgrunnlaget i dette prosjektet, og følgjeleg mest sannsynleg vil reflektere ein heilt annan grad av nye ord og strukturar i språket enn dei redaksjonelt bearbeidde og eksplisitt norm-underlagte tekstane. Eller er her ei halding til at desse tekstane er mindreverdige andsynes andre tekstar? Kva vil det gjere med språket vårt og kva syn vi skal ha på det, viss vi dreg inn slike tekstar i denne tekstkorpusen? Og kva haldningar til og meiningar om språk har forskarar som ikkje dreg inn slike tekstar i tekstkorpusen?

No handlar dette om ein bokmålskorpus, men også for nynorsken sin del må dette vere umåteleg interessant. Erfaringane mine her frå Rogaland er at mange nyttar eit svært dialektnært og munnleg språk, både når dei sender SMS, sender e-post og skriv i bloggen sin, på Myspace eller Facebook – altså arenaer for skriftleg tekst som er svært mykje i bruk. Dette trur eg er gjengs over heile landet, jamfør ulike diskusjonar om dei folkelege (vulgære, i ordets beste forstand) formene.

Det paradoksale er at fleire skuleelevar mislikar å skrive nynorsk medan dei likar å skrive (og skriv svært mykje, i mange sjangrar og samanhengar), både dialektnært og syntetiserande. Kva om vi etter same modell lagar ein tekstkorpus basert på ei rekkje av desse sjangrane (SMS, blogg, etc.) og byrjar å tenkje skriftspråknormalar bygd rundt talemålsnært språk? Kan hende kan vi her vere rausare i ordtilfang og strukturar enn både i bokmål og nynorsk, slik det er no, slik at det er ein større samanheng mellom talemålet og skriftspråket? Sist eg sjekka, var det ei av hovudsøylene i landsmålet/nynorsken.

Medan vi går i retning av engelsk som skriftspråkleg norm både i akademia og i større bedrifter, verkar det for mange som eit håplaust prosjekt å lappe på eit språkprosjekt som byrja som eit språk for landet, men som mange påstår har enda opp som eit uoversiktleg roterom som dei færraste meistrar – eller endå verre: eit elitespråk for verbalatletar og intellektuelle. Det stikk motsette av planen, med andre ord. Kan hende bloggosfæren og den uoppfordra skrivinga, hjartespråket, til digitalskribentar i alle aldrar nettopp viser oss ei retning for nynorsken?

Comments Ingen kommentarer »

Leif har eit innlegg på bloggen sin om det å vere norsklærar, der han drøftar ei rekkje forhold rundt yrket, med utgangspunkt i jamnlege påstandar om kor ille det er å vere norsklærar/-lektor. Eg har sjølv nokre år som norsklærar/-lektor i den vidaregåande skulen, og synest det var ein flott jobb, som eg på mange måtar saknar. Likevel vil eg hive inn ein liten slant i denne diskusjonen, og peike på etter mitt skjønn eitt av dei heilt sentrale momenta det må ryddast opp i i norskfaget. Ein lang og parentesfylt tekst, som fungerer som eit slags hjartesukk ein fredags ettermiddag. Kan hende eg angrar seinare, men det er jo berre ein bloggpost:

For meg har den store innvendinga mot koss vi driv norskundervising handla om skriveopplæringa. Drøftingar om pensum, kanon, inn eller ut med Ibsen, koss å få elevar til å like Bjørnson etc. er dei enkle spørsmåla. Vi kjem ikkje forbi at elevane blir vurderte etter dei skriftlege produkta dei leverer (pluss ein ullen munnlegkarakter som ingen eigentleg veit heilt kva er), og skriveopplæringa blir følgjeleg svært viktig.

Samstundes er det, som Leif peiker på, ingen formelle system rundt lærarens arbeid med elevtekstane; ingen krav til eins rettepraksis (med unnatak av eksempelstilar og fellessensur for avgangselevar, som i beste fall gjev tvilsame utfall) og ingen krav til kvalitetssikring av tilbakemeldingane elevane får. Norsklæraren er ei øy, som sikkert Anne Grete Preus ville ha sagt det, hadde ho laga ein sang om norsklæraren.

Legg då til at elevane og lærarane stort sett alltid har arbeidd med dei same tekstane (med svært små endringar dei siste åra) og den same strukturen/ideologien for skriveopplæring i absolutt alle år: Eleven skal prestere ein akademisk tekst meir eller mindre i einsemd, læraren skal gje kvalifiserte tilbakemeldingar på denne teksten, og eleven skal ta inn over seg desse tilbakemeldingane og ta med seg dette når han eller ho skriv den neste teksten. Om igjen og om igjen, ad nauseam.

Det rare er at vi alle, både instinktivt og frå teorien, veit at av alle måtar du kan drive skriveopplæring på, er dette den minst effektive, eller kan hende den mest ineffektive. I tillegg til at eleven lærer lite, fører denne metoden til gigantiske rettebunkar, for alle elevane må jo skrive ein så lang tekst som mogleg kvar gong. Eleven slit altså med å få oversyn over kommentarar som handlar om alt frå fagleg innhald, makronivå og mikronivå, og læraren jobbar seg skakk for å kome igjennom alle bunkene med livet og den faglege integriteten i behald. Helgene og feriane har han ikkje i behald, uansett.

Men kven har sagt at måten å lære å skrive ein tekst på er ved å sitje åleine og skrive ein lang tekst om igjen og om igjen? Ingen eg veit om som har greie på dette seier det. Og kven har sagt at den einaste måten å synleggjere progresjon og måle skrivekompetanse på er ved å gje karakterar på 3 lange tekstar per målform per termin, og ved å ihjelkommentere lange tekstar gong på gong? Eg ser ikkje at dette kan argumenterast for særleg godt.

Norsklærarane er ufriviljuge agentar for eit eldgammalt, romantisert syn på både tekst og forfattar, der tekst er eit einsamt produkt forfatta av eit (gudommeleg) inspirert geni. Målet for skriveopplæringa er dermed å framelske slike romantiske geni i klasserommet, og ideala deira er til sjuande og sist kodeksen — den lange, verbalteksten. (Kan hende med ein ekstra forkjærligheit for romanen: Hugs at vi ikkje fekk ei særleg norskfagleg oppgradering av synet på sakprosatekstar her til lands før på 1990-talet.)

Kvifor kan ein ikkje heller skrive kortare tekstar og til dømes byggje desse ut til lengre tekstar etter kvart, ikkje gje tilbakemelding på alt alltid, og vente med å gje karakterar til eleven faktisk har arbeidd med ulike aspekt av ein tekst (til dømes først 2. året på vidaregåande, eller i februar i løpet av skuleåret)? Ein kunne då ha risikert at a) elevane hadde hatt oversynet over tilbakemeldingane dei fekk, sidan tilbakemeldingane blei færre og spissare; b) karakterfokuset hadde blitt fjerna, sidan eleven berre fekk tilbakemeldingar på tekstar, og ikkje karakterar før dei hadde innarbeidd gode arbeidsvaner i skrivinga; c) elevane fekk eit forhold til både makro- og mikroplanet i ein tekst, ikkje berre ei grautete oppfatting av "utdjup dette" og "feil i verbbøyinga," og d) ein hadde opplevd eitt eller anna rettvist ved at karakteren kom som ei følgje av systematisk arbeid med tekst, ikkje for å rettferdiggjere ein terminkarakter som du må ha, slik det er no.

Dagens praksis er ein samankokt graut av industri (30 stilar inn, retting, 30 stilar med tilbakemelding ut = læring) og romantikk (det guddommeleg inspirerte skrivegeniet), som framelskar dei som alt er flinke, dei som skjøner dialekta, skulediskursen, og som greier seg uansett. Akademikarungane.

Det har blitt sagt at tekstsamfunna vi er på veg inn i på weben har meir til felles med den plastiske før-gutenbergske tekstkulturen, der Gutenberg representerer ein historisk parentes, ei unaturleg sentrering rundt eigarskap til teksten, romantiseringa av både forfattar og roman, og sementering av teksten i ei ferdig trykt bok. No er eg ikkje sikker på at det stemmer at det etter-gutenbergske tekstomgrepet kan karakteriserast som så fiksert og upåverka av andre enn forfattaren; involvert i ein trykt roman (eller kva bok som helst) er mange skrivarar — redaksjonar, konsulentar, etc. — som alle formar boka, gjerne på nytt i utgåve etter utgåve. Men at omgrepa "forfattar" og "tekst" blir skeivt tolka i skulen, er eg ikkje i tvil om, og det er relativt enkelt å sjå dette når ein nyttar dei nye skriveromma på nettet som kontrast. At til dømes Wikipedia, som ein kollektiv, flytande, foranderleg tekst har fått den rolla det har (både som provokatør, som fyrtårn, som ein spegel mot andre tekstkulturar og -syn og ikkje minst som fungerande tekst og kjelde) er berre eitt av mange døme på at vi er nøydd til å reorientere oss i skulen når det gjeld skriving og lesing. I alle høve dersom det vi seier skal ha relevans for verda.

Det beste for norskfaget hadde kan hende vore at det hadde blitt lagt ned som eit altomfattande skrive-, lese-, kommunikasjons- og morsmålsfag, og erstatta av fag der eitt av faga var eit kommunikasjonsfag som hadde i seg mulegheiter til å ta inn over seg det materielle mediet si rolle i tekstskapinga, lesing og skriving som noe meir enn den akademiske diskursen, kommunikasjon i eit svært semiotisk felt på tvers av (og forma av!) ulike medium, etc. I så måte kan Ibsen og Aasen relokerast, ikkje hivast ut, slik at det blir plass til både refleksjon rundt kvinner i litteraturen på 1800-talet og tekstproduksjon i nettbaserte skriverom der ungdommane kan påverke verda rundt seg i kraft av skrift, og sjå koss det er å bli stilt til ansvar for haldningar og meiningar. (Det blir dei vel knapt når dei leverer diktanalyser av "Landskap med gravemaskiner," skrivesjangrar som framleis lèt til å vere idealet for skriving i nordisk- og litteraturvitskapmiljøa, som jo leverer norsklærarar til skulen.) Ein plass der både jenter og gutar finn sine skriverom, ikkje berre den romanlesande og langstilskrivande Lise.

Skulen mistar jo den kontrollen veggane i klasserommet, skrivebordskuffa og den lektorale allvitenheit og autoritet gjev, då. Og det er jo farleg. 

Comments 17 Kommentarer »

Ei rekkje undersøkingar av nyare dato rører ved ei rekkje av mytene kring koss ungdommar nyttar Internett og alle farane som lurer rundt kvart hjørne, og bør lesast av både skulefolk og foreldre. Mellom anna ser vi at ungdommar (og barn) er meir fornuftige enn vi trur, og vidare at dei fleste internettrelaterte sexforbrytelsane involverer voksne som er opne om dei seksuelle motiva sine andsynes ungane. Ikkje det at det blir særleg betre av den grunn, men det rokkar ved mytene om alle fellene ungane våre blir lurte inn i berre dei beveger seg ut på nettet. 

Sjå Medietilsynets Trygg bruk-rapport her (frå Noreg) og ein artikkel på Forskning.no her (frå USA).

Comments Ingen kommentarer »

New Media Consortium har publisert The Horizon Report, der dei mellom anna peikar på seks "key emerging technologies" som sannsynlegvis vil "enter mainstream use in learning-focused organizations within three adoption horizons over the next one to five years." Vidare drøftar dei utfordringar og trendar i den same perioden.

Teknologiane kjenner vi igjen, og i fleire tilfelle er desse i bruk i skulane, i større eller mindre grad, og med varierande grad av gjennomreflekterte overbygningar:

(i) Grassroots Video — som til dømes filmar filma med heimeutstyr eller mobiltelefonar lasta opp på delesider (Youtube, JumpCut, etc).

(ii)  Collaboration Webs — deling av dokument online, online møteverksemd, etc.

(iii) Mobile Broadband

(iv) Data Mashups — tekstar som er bygd opp av data frå ulike kjelder, til dømes bilde frå Flickr som opptrer i samanhengar utanfor nettsidene til Flickr, embedding av YouTube-videoar (og andre element, som spel, quizzar, etc) i MySpace og Facebook, etc. Google Earth/Maps, Piczo etc. er og døme på mashup-venlege program/websider.

(v) Collective Intelligence — kunnskap og forståing som følgjer av grupper av folk; tagging av ressursar online, Wikipedia, etc.

(vi) Social Operating Systems — ei nettverktstenking der ein organiserer nettverket rundt folk heller enn innhald.  

Rapporten er interessant lesnad, og det blir peika på ei rekkje kritiske utfordringar for akademia framover. Desse utfordringane burde ha vore oppe til debatt her til lands, når vi no likevel drøftar kva kunnskapar er, i kjølvatnet av Pisa-krisa. 

 

Comments Ingen kommentarer »