I Utdanningsforbundets «Bedre skole» nr. 1/2009 fant jeg en artikkel (PDF-dokument) hvor jeg faktisk var enig i alt (nesten). Listen over suksessfaktorer er som om jeg skulle ha laget den selv:

• Teknologien må fungere – og det krever gjentekning (og iverksetting) på det tekniske, det organisatoriske og i logistikken. Det er utrolig mange som satser på IKT i skolen som ikke tenker igjennom systemene sine grundig nok.
• Unngå distraherende programvare. Skolen må administrere maskinene elevene har tilgjengelig (punktum). Da slipper du pedagogiske og tekniske distrasjoner i systemet.
• Bruk egne krefter i kompetanseheviningen. Det er lærerne som bruker systemene og skolesystemer er ofte spesialisert inn mot skoleaktiviteter – noe veldig få andre driver med. Derfor bør en ha lokale krefter som kan bruke systemene og lære de andre ansatte å bruke dem.
• Gi korte kurs når lærerne trenger det. Dette er så selvfølgelig (synes jeg) at det nesten ikke trenger flere kommentarer, men det sier noe om at Datakortet og andre lengre IKT-opplæringer ikke er det den vanlige læreren trenger.
• Lærerne må få tid til å venne seg til teknologien. Gå gradvis frem og lærerne vil bruke IKT der det gjør arbeidet enklere og arbeidshverdagen mer effektiv.

Det jeg ikke er enig i er det som står om lærebøker, og de har sluppet til forlagene helt til slutt.

Skolen trenger forlagenes hjelp

De fleste lærerne ønsker at forlagene produserer digitale læremidler som støtter læreprosessen. De som tror at «dette kan lærerne klare selv» risikerer å skape en dårligere skole.

…og det argumenteres slik for hvorfor:

1) Det er bare 10% av lærerne som kan produsere digitale læremidler med en sleng til fylkene (NDLA). Mitt perspektiv her er at om 10% av lærerne faktisk produserte digitale læremidler til f.eks. NDLA, så hadde det virkelig blitt sving på sakene. Dessuten synes jeg det er en underkjenning av standen å mene at bare 10% av lærerne er i stand til å produsere digitale læremidler med de verktøyene som i dag er tilgjengelige.

2) Forlagene kjenner åndsverkloven og kan garantere at produktene som brukes er produsert på lovlig måte(!). Hva?! Og dette skal være et argument for at lærerne selv ikke bør lage digitale læremidler. Det er nesten det dummeste jeg har hørt!

3) Forlagene har lang erfaring og kompetanse når det gjelder å tolke læreplanene, og vi har en solid tekstkompetanse. Det er nok riktig det, men mange lærere (de 10%?) har etterhvert også solid læreplanerfaring og mange er faktisk norsklærere også.

4) Forlagene tilbyr solide driftsløsninger og support som gir lite tekniske problem. Det er de ikke alene om. De fleste kommuner drifter solide IT-løsninger og det er mange som også har integrert skolesystemene inn i dette.

Som Erik Newt skriver i sin forfatterblogg, skal nå også Britannica bruke en «wikimodell» for å komme seg inn i den digitale leksikonverden. Jeg tror at en del av aktørene i dette spillet, også Britannica og Store Norske Leksikon, bommer på hva som egentlig er det fine/viktige med Wikipedia. Samarbeidsmodellen er en ting – og det finnes mange løsninger der som kan utnyttes bra av andre – men det virkelig viktige er at teksten (og bildene og alt det andre) er fri. Du kan bruke inneholdet i Wikipedia til det du måtte ønske. Kunnskapen er fri! Det kommer ikke frem hvilken økonomisk modell Britannica vil bruke, men etter at jeg tok en runde på nettstedet ser det ut til at det er en klassisk abonementmodell der du betaler for tilgangen til «Premium content», mens den «lettere» delen er annonsefinnansiert. Og teksten – den eies av Britannica.

Wikipedia vil fremdeles være kilden til all verdens kunnskap, simpelthen fordi store deler av verden ikke kan ta seg råd til å kjøpe kunnskapen fra Britannica. Jeg kan derfor heller ikke lage en lenke til artikkelen om Odin uten at jeg har et abonement (prøve å kikke litt rundt, så for du raskt en påminner om at dette ikke er så åpent – selv om det har annonser!). Jeg kan altså ikke dele ut denne lenken til elever, og jeg hadde ikke hatt lov til å bruke teksten i materiale jeg legger ut på nett til elevene. Mens Wikipedia sin artikkel om Odin derimot…

Bare for å ha føyd til NDLA i dette også: De har skjønt det! Poenget er at det skal være fritt, og wiki-/delingsmodellen har vist seg å være en god form for å få dette bra til.

I en kronikk i Aftenposten peker Øvrebø og Nærland på noe jeg vet Arne Olav har tenkt litt på – nemlig det å gi «publikasjonspoeng» for å vedlikehold en Wikipedia-artikkel eller en fagblogg. Som de tar opp i kronikken får akademikere i Norge ingen forskerkreditt for å skrive artikler på Wikiepedia – og den norske Wikipedia blir en «tumleplass for de glade amatører».