I Utdanningsforbundets «Bedre skole» nr. 1/2009 fant jeg en artikkel (PDF-dokument) hvor jeg faktisk var enig i alt (nesten). Listen over suksessfaktorer er som om jeg skulle ha laget den selv:

  • Teknologien må fungere – og det krever gjentekning (og iverksetting) på det tekniske, det organisatoriske og i logistikken. Det er utrolig mange som satser på IKT i skolen som ikke tenker igjennom systemene sine grundig nok.
  • Unngå distraherende programvare. Skolen må administrere maskinene elevene har tilgjengelig (punktum). Da slipper du pedagogiske og tekniske distrasjoner i systemet.
  • Bruk egne krefter i kompetanseheviningen. Det er lærerne som bruker systemene og skolesystemer er ofte spesialisert inn mot skoleaktiviteter – noe veldig få andre driver med. Derfor bør en ha lokale krefter som kan bruke systemene og lære de andre ansatte å bruke dem.
  • Gi korte kurs når lærerne trenger det. Dette er så selvfølgelig (synes jeg) at det nesten ikke trenger flere kommentarer, men det sier noe om at Datakortet og andre lengre IKT-opplæringer ikke er det den vanlige læreren trenger.
  • Lærerne må få tid til å venne seg til teknologien. Gå gradvis frem og lærerne vil bruke IKT der det gjør arbeidet enklere og arbeidshverdagen mer effektiv.

Det jeg ikke er enig i er det som står om lærebøker, og de har sluppet til forlagene helt til slutt.

Skolen trenger forlagenes hjelp

De fleste lærerne ønsker at forlagene produserer digitale læremidler som støtter læreprosessen. De som tror at «dette kan lærerne klare selv» risikerer å skape en dårligere skole.

…og det argumenteres slik for hvorfor:

1) Det er bare 10% av lærerne som kan produsere digitale læremidler med en sleng til fylkene (NDLA). Mitt perspektiv her er at om 10% av lærerne faktisk produserte digitale læremidler til f.eks. NDLA, så hadde det virkelig blitt sving på sakene. Dessuten synes jeg det er en underkjenning av standen å mene at bare 10% av lærerne er i stand til å produsere digitale læremidler med de verktøyene som i dag er tilgjengelige.

2) Forlagene kjenner åndsverkloven og kan garantere at produktene som brukes er produsert på lovlig måte(!). Hva?! Og dette skal være et argument for at lærerne selv ikke bør lage digitale læremidler. Det er nesten det dummeste jeg har hørt!

3) Forlagene har lang erfaring og kompetanse når det gjelder å tolke læreplanene, og vi har en solid tekstkompetanse. Det er nok riktig det, men mange lærere (de 10%?) har etterhvert også solid læreplanerfaring og mange er faktisk norsklærere også.

4) Forlagene tilbyr solide driftsløsninger og support som gir lite tekniske problem. Det er de ikke alene om. De fleste kommuner drifter solide IT-løsninger og det er mange som også har integrert skolesystemene inn i dette.

5 svar på “Endelig en artikkel om IKT i skolen jeg liker :-)”
  1. arneolav sier:

    Odin,
    Denne artikkelen les eg som oppskrifta på å aldri kome seg eit hakk vidare i bruk av IKT.

    Fleire ting skurrar med denne lista du meiner er positiv:

    Administrasjonen er flytta frå elevane til skulen. Dette er inga nøytral handling, og signaliserer tydeleg kva skulen meiner a) om læring, og b) om kva rolle datateknologien har i samfunnet vårt. I prinsippet er dette motivert av den same tenkjinga om datamaskiner som den tenkjinga som plasserer datamaskina på datarom.

    Eit viktig prinsipp for å snu denne fagleg sett idiotiske trenden er å få administrasjonen, herunder iKT-ansvarlege, til å skjøne kva deira rolle er: Å understøtte læring, ikkje sine eigne mål om ein bekymringslaus kvardag.

    Det er lett å sjå kor dette ber i denne artikkelen: Eit direkte resultat av denne trongen til å unngå «distraherande programvare» er å syte føre tekniske barrierer mot tenester som MSN og Facebook. Begge delar brukte eg med stort hell i undervisinga. «Jo, men dei er jo så distraherande for undervisinga, desse internettene», høyrer eg noen seie. Til dette er svaret svært enkelt: Brukar elevane datamaskina til noe dei ikkje skal, er det læraren som ikkje gjer jobben sin. Der ligg løysinga på distraksjonselement, ikkje i system for avgrensing. Viss desse 3 orda er for vanskelege for læraren, bør han skifte jobb, eller bli rektor: Skru av datamaskina.

    Problemet er at ein i alt for stor grad ser på datamaskina som eit pedagogikk-enhancement, altså som ein reiskap som berre kan forsvarast dersom ein kan innføre det i eksisterande paradigme for kunnskapsorganisering og måle at ein lærer betre med datamaskina enn utan. Dette synet har sneke seg inn i skulen via den urettmessig høge statusen til viss-vass-emnet pedagogikk, og fortrengjer andre syn på kva IKT har å gjere i skulen. Eit slikt perspektiv er at det ikkje er ein pedagogisk reiskap, men ein teknologi for kunnskapsorganisering som på nokre område endrar viktige føresetnader. Perspektivet blir då at det er heilt naudsynt å bruke IKT rett og slett av di vi er midt oppe i eit skifte over i andre måtar å bruke informasjonsreiskaper på, med følgjer for skriving, lesing, læring, økonomi, sosiale nettverk, etc. Pedagogikken har ei rolle i dette, men ikkje Rolla med stor R.

    Ein del av denne verkelegheita er nettopp risken med at sider er vekke, at ting ikkje alltid funkar som det skal, etc. Den grunnlaggjande datakompetansen til eleven blir nettopp skapa gjennom at elevane møter desse utfordringane, farane, freistingane, og blir nøydd til å takle dei i møte med krav til kva dei skal gjere, ikkje gjennom at noen skjermar seg sjølv og elevane for ubehag?

    Dette antikverte synet på læring og kunnskap blir, som du påpeiker, ettertrykkeleg understreka ved at forlaga får avrunde det heile med sitt syn på læreboka som ein «hub» i eit ungt menneskes kunnskapskvardag, ein tanke som i 2009 ikkje burde gjevast ei verbal form.

    Med mine erfaringar med Utdanningsforbundet ser eg eit tydeleg mønster her.

  2. Odin sier:

    Jeg er ikke uenig i det du skriver, men heller ikke enig i at alt skal være åpent for elevene. Det kanskje igjen forkjellen mellom vid.skole og grunnskolen vi igjen berører ved vår uenighet. Jeg ser at en skolehverdag der hver elev (i grunnskolen) har hver sin bærbare PC som de skal holde orden på selv, fordi det er deres private maskin, ikke vil fungere særlig lenge. Jeg ser det da fra et teknisk perspektiv, ikke fra det pedagogiske fordi der er vi helt enige. Vi har ,som sikkert tidligere sagt en gang, full kontroll over hva som er tilgjengelig for elevene – og alt er åpent av nettet muligheter. Hos oss er «distraherende programvare» faktisk distraherende programvare og ikke distraherende nettsider/-tjenester, men poenget mitt er at for å få en PC til hver elev til å fungere hos oss er jeg overbevist om at vi må ha full kontroll over PCene. Full kontroll er da ikke forstått som full overvåking, men som at det er vi som eier maskinen og kan bestemme hva som skal være tilgjengelig av programvare. De elevene som har egne private maskiner (hjelpemiddelsentralmaskiner) har ofte problemer fordi eieren har installert ymse programmer/spill/virus/ormer og jeg ser ikke hvordan dette skal fungere om plutselig 200 elever på ungdomstrinnet skal ha samme utfordring – og at vi skal kunne drive undervisning som krever bruk av en PC.

    Det er selvfølgelig mange andre løsninger som kan gi oss ca. det samme resultatet om eleven eier maskinen sin selv, f.eks. hjemmekontorløsningen vi allerede har. Det er slik vi har løst «gjestenettverket» vårt der alle kan ta med seg ikke-godkjente og usikrede maskiner og koble seg opp mot internett og til skolens hjemmekontorløsning (men lite annet).

    Vi har en liknende problemstilling under oppseiling på jobb. En spansklærer var litt stresset fordi elevene hadde løst hjemmeoppgaven ved å bruke Googles oversettelsesfunksjon fra norsk til spansk. Lurt, spør du meg, men det skal jeg skrive litt mer om i en egen artikkel seinere.

    Men for å slutte kommentaren, jeg tror ikke at jeg kan forvente det ansvaret at 8.-10. elever at de ikke klusser til maskinen – og hvis de gjøre det (fordi det gjør de) så skal de klare å fikse den igjen (innen rimelig tid). I skolen skal PCen være et arbeidsredskap og jeg tror at vi i grunnskolen må hjelpe elevene med å holde dette redskapet i orden. Det er mange nok elever som ikke har bøker, ransel, blyant og-nå-hva-det-skal-være med seg på skolen i utgangspunktet…

  3. arneolav sier:

    Men kva meiner du med kontroll — det er jo fleire måtar å tenkje kontroll på enn ved å setje opp sperrer? Skal alle kontrollsystem i skulen vere meir eller mindre fysiske barrierer som heilt konkret hindrar elevane i å gjere det som lærarane meiner er uønskjeleg? Ta plagiatkontrollen i LMS-ane som eit døme: Fører plagiatkontrollen i it’s learning til meir eller mindre juks?

    Eg trur det første — det fører til meir juks — av følgjande årsaker: Ved å lokalisere grensa mellom rett og gale i eit teknisk interface (eit program som oppdagar juks, ei sperre mot Youtube, etc) har ein samstundes omplassert ansvaret, til døms moralen og etikken i dette, og gjort det til eit spørsmål om overskriding av tekniske barrierer, ikkje etiske. Det er eit svært farleg steg som dreg fleire spørsmål om oppseding og ansvar rett ned i søla: Når den du gjer noe gale mot er eit program, gjer det jo ikkje noe. Samstundes målber ein ved å lene seg på slike system eit dårleg menneskesyn: Eleven blir implisitt karakterisert som potensielle juksarar, ikkje som potensielle gode, rettvise og skapande folk.

    Ved å ha opne system, koste nær sagt kva det koste vil (og, let’s face it: vi snakkar framleis stort sett om bekvemmelegheitsomsyn her frå ein IT-seksjon, eller om kommersielle interesser), gjer ein tydeleg at det ligg ansvar på den einskilde brukaren, og dette ansvaret blir alle i utgangspunktet sett på som dugande til å greie å ta. Det er mi soleklåre og eintydige erfaring at dersom du gjev person tiltru og ansvar, veks dei på det. At det finnest unnatak er sjølvsagt og uvedkomande for denne diskusjonen.

    Dette ser eg ingen prinsippielle skilnader på mellom grunn- og videregåande skule, og eg har opplevd (mellom anna på Madlavoll skule i si tid) at ungar ned i barneskulealder som blir gjevne tiltru og ansvar, tar dette svært alvorleg. Eg har òg opplevd det motsette, men då stort sett i organisasjonar som ser på ungane som potensielle jæklar som berre herpar det til likevel.

    At ein 8.-klassing prøver seg, og dermed øydelegg ting for seg og andre, er ein del av det merkelege tilveret utanfor skulen kalla «livet,» og a) må påreknast og b) kan utnyttast til det positive for eleven sjølv og resten av samfunnet eleven inngår i. Det er mykje meir lærdom av å gå grundig på trynet enn å pugge side 12-19 i samfunnsfagsboka for å hoste det opp igjen på ein prøve som er plagiatkontrollert av it’s learning.

    Når det er sagt:

    Eg er sjølvsagt ikkje imot at det skal finnest skadebegrensande tiltak, som til dømes virusprogramvare etc. som kan hjelpe eleven til å kome utanom problem han gjerne ikkje har føresetnader for å fikse sjølv. Men mi innvending handlar om den grunnhaldninga her, som til sjuande og sist botnar i eit syn på menneske, kunnskapar og læring. Aldri om eg går med på at ein barneskuleklasse ikkje greier å forvalte eit klassesett med berbare PC-ar.

    (Ein heilt annan ting er at det går jo an å gjere det lettare for seg enn dei fleste norske skular som faktisk køyrer på operativsystem som nærast i seg sjølv kan karakteriserast som virus.)

  4. Sondre G sier:

    De tre siste punktene tror jeg er helt riktig. Jeg har i år fått noen prosent stilling til å hjelpe kollegaer inn i IKT-verdenen og tror dette er mye mer effektivt enn dagskurs:
    – Jeg er intet orakel, men jeg er en vanlig lærer som opplever de samme problemene som de andre og vet hvilke hensyn som må tas når vi finner en løsning på problemet.
    – Jeg gir oftest korte kurs (kanskje bare fem minutter), jeg arbeider en til en og jeg er svært tilgjengelig både i avstand og tid.
    – Jeg kjenner kollegaene og kan derfor drive effektiv tilpasset opplæring, og jeg kan «trenge meg på» for å få fart i opplæringen.
    – Jeg tilpasser meg kollegaenes tidspress og motivasjon og kan «fange» dem i rett øyeblikk. De behøver bare vente en dag fra bestilling til et par timers kurs holdes, ikke ukevis.

  5. […] du her (side 4 i PDF – dokumentet). Det er mye i denne artikkelen som kan kommenteres. Bloggen IKT og skole tar for seg noen sider ved saken. I stedet for å gå nærmere inn på artikkelen i Bedre Skole, […]

  6.  
Legg igjen en kommentar