Nå skal SNL ansette fagredaktører som skal avgjøre hvilke tekster som skal inn i den «godkjente» delen av det digitale SNL. Hvis tekstene i SNL ikke blir lisensiert med Creative Commons, noe vi vel regner med siden dette ikke sier spesifikt i «reklamen», så tror jeg at SNL kan risikere å få et par litt uvante utfordringer…

Hva om en av fagredaktørene godtar noe tekst som er hentet fra/skrevet av Wikipedia? Det vil faktisk være ulovlig å ta tekst (også bearbeidet tekst) fra Wikipedia og legge det inn i SNL med en «lukket» lisens. Akkurat like ulovlig som det er å ta tekst fra SNL og legge ut på Wikipedia. Hvordan har SNL tenkt å kontrollere / sikre seg dette?

Og om SNL skulle legge ut artikler med ulik lisensiering, at f.eks. en artikkel legges ut som CC fordi teksten er hentet fra Wikipedia, så må de gjøre det tydelig – slik at teksten kan legges over i Wikipedia igjen… om den er god nok ;-)

Comments Ingen kommentarer »

I en kronikk i Aftenposten peker Øvrebø og Nærland på noe jeg vet Arne Olav har tenkt litt på – nemlig det å gi «publikasjonspoeng» for å vedlikehold en Wikipedia-artikkel eller en fagblogg. Som de tar opp i kronikken får akademikere i Norge ingen forskerkreditt for å skrive artikler på Wikiepedia – og den norske Wikipedia blir en «tumleplass for de glade amatører».

Comments 2 Kommentarer »

Odin skriv under om SNLs omlegging av leksikonmodellen sin, og nemner i eitt av punkta NDLA. Eg har svært lite å føye til alt som er skrive i bloggosfæren om dette, anna enn at eg òg samstemmer i den litt skeptiske gleda ein kan fornemme. 

Eg må likevel innrøme at eg i mi tid som NDLA-medarbeidar (frå byrjinga av prosjektet og i alle høve ut året) dels har blitt småparanoid, dels har blitt (lettare) konspirasjonsteoretisk. Idegrunnlaget til NDLA, frie og opne ressursar, stimulering av dele- og produksjonstanken, som har vore eit mål (om ikkje realistisk gjennomførbart på alle punkt, dersom ein no skal vere pragmatisk) frå byrjinga, synest eg er eit svært godt selling-point for NDLA-prosjektet: Dette er ikkje ei gratis lærebok! Dette er ein arena med tekstar og verktøy som offentlegheita eig, ikkje ein redaksjon, organisasjon eller utval forfattarar, og du kan ta dette med deg inn i LMSas, ut på weben, eller ned på papir. Etter kvart kan du òg nytte NDLA som arena for deling, samarbeid og publikasjon. Å kalle dette ei lærebok er som å kalle bob-bana på Lillehammer ein tyttebærrensar. Det kan nok brukast slik òg, men det er svært nærsynt.

Lisensieringsmodellar som er tilpassa ei anna medieverkelegheit enn den Gutenberg sparka igang er eit viktig verkemiddel for å halde desse ideane oppe. Sidan Aschehoug og Gyldendal ikkje seier noe om dette, anna enn at programvaren dei vil bruke vil bli open source, reknar eg med at det vil bli like lukka som det er no. Altså: A&G eig alt, du kan ikkje ta det med deg utan vidare ned på print, ut på Google Earth, eller inn i ein LMS. 

Vi står då igjen med eit heilt vanleg leksikon, gratis som følgje av reklamefinansiering, men med eit utvida arsenal av forfattarar administrert av fagansvarlege som igjen rapporterer til A&G-redaksjonen. Det er ikkje opning for å leggje inn artiklar, slik eg les dette, men «anledning til å bidra med nytt innhold – artikler om nye temaer, omskriving av eksisterende artikler, bilder m.m..» Desse artiklane, omskrivingane, bildene, er forslag som skal  «kanaliseres til fagansvarlige for vedkommende fag for evaluering for opptak i den kvalitetssikrede kjernen.» Det luktar litt «vi-må-finne-noe-sprekt-å-gjøre-ish-for-denne-utviklingen-på-nettet-har-kommet-så-langt-derre.» Slik tenkte Metallica òg, då dei oppretta ein YouTube-kanal for å heidre fansen sin, etter at dei hadde tråkka på dei ved å dra 300 000 smågutar for retten for å ha lasta ned Metallica-låtar frå Napster. Du kan jo klikke deg inn på MetallicaTV og lese nokre av kommentarane for å sjå koss dette er mottatt. 

Vel. Eg er open for at her ligg føringar som er lang meir radikale enn dette, for dette er ikkje mykje til endring. Interessant er det, og her kjem poenget om konspirasjonsteoriar og paranoia inn, at det blir opna for eit «lag 1,» ei redaksjonell godkjent kjerne, og eit «lag 2» med brukargenerert innhald, der ein kan flytte artiklar frå lag 2 opp til lag 1. Dette er ein av dei berande ideane i NDLA (lag 2 blir forsøksvis implementert i haust), og eitt element i det å lage læremiddel som forlaga har brukt nokre år på å le seg skakke av til no.

Brukargenerert innhald, deling, wikiar, har altså med eitt handgrep gått frå å vere tøv og fjas i forlagsverda til å bli ein forretningsmodell. 

Ein siste bekymring: Eg fryktar, når no SNL går ut og hankar inn «creative commies» som Eirik Newth, at dei ressursane som før gjekk til å oppdatere og forsvare Wikipedia no blir kanalisert inn i eit forlagsinitiativ som blir lukka i andre lisensar enn (opne variantar av) Creative Commons. Odin er inne på det same under: Kva om ein nyttar offentlege midlar til å forbetre no/nn.wikipedia.org framføre å sponse forlaga i det som ser ut som det same, gamle toget mot opne kunnskapsressursar? Eg er sikker på at ein ABM-million i året kan gjere gode ting for Wikipedia, både på nynorsk og bokmål.  

Og kommentaren om at det no er opna for nynorske artiklar gidd eg ikkje eingong kommentere.

Comments 2 Kommentarer »

Store norske leksikon (SNL) prøver nå å ta en «wikipedia» med slagordet «åpen og gratis for alle». I en pressemelding på de nye nettsidene sine informerer de omverden om hva som skal skje i januar 2009. Meg bekjenter det Bokklubben og Kunnskapsforlaget som står bak dette, og de planlegger at det skal finansieres gjennom reklame og en million kroner årlig fra ABM-ordningen (biblioteksmidlene). For tiden arbeider de med å knytte til seg fagansvarlige på de ulike emnefeltene som skal kvalitetssikre det som kommer inn gjennom brukerartikler.

I pressemeldingen skryter de veldig av at alt som blir så åpent:

  • Åpen redigering direkte i nettleseren – men det er forbeholdt de fagansvarlige.
  • Åpent for brukerartikler – det vel det som er nivå/lag 2 i NDLA. Disse artiklene kan kanaliseres til den kvalitetssikrede biten gjennom fagansvarlige.
  • Åpen programvare – SNL skal drives av nyutviklet programvare som skal være fri.
  • Åpning for artikler på nynorsk! Whoa….
  • …og til slutt: åpning av tjenesten for brukere! Gratis!

Men… de sier ingenting om den viktigste måten et leksikon kan åpne seg opp, det som har gjort Wikipedia til det leksikonet det er. Er teksten i SNL lagt ut med en åpen/fri lisens, f.eks. Creative Commons? Jeg regner med at den ikke er det, fordi 1) de skriver ingenting om det og 2) de lever ikke lenge av reklameinntektene om teksten er CC – da havner teksten raskt på den norske Wikipedia og Wikipedia generelt har et enormt forsprang på SNL.

Hvorfor ikke bruke denne millionen fra ABM-ordningen til å gjøre den norske delen av Wikipedia bedre?

Comments Ingen kommentarer »

Javel (som vi rogalendinger kan si)… så sitter jeg nå her som nattevakt på konfirmasjonsleir – og hva har jeg vel annet å gjøre enn å surfe litt rundt etter ting jeg nå har god tid til å surfe etter.

Jeg har lenge savnet en god editor til Mediawiki (wikimotoren til Wikipedia). Det er gjort en del forsøk på wysiwyg-editorer, men alle har laget html-kode – ikke wiki-kode – og da er det nesten ikke noe poeng med dem. De har heller ikke vært særlig gode på å legge inn bilder, fordi det er nesten håpløst å finne et bilde du har lastet opp i mediawiki. Dette har lagt en demper på lysten min til å prøve å integrere wiki på skolen overfor lærerne (og elevene).

Men så, mens jeg sitter her og surfer på morgenkvisten, kommer jeg over at folkene bak FCKeditoren har laget nettopp det jeg har lett etter: en wysiwyg-editor som lager wikimarkup med knapper for å sette inn bilder og en god søkefunksjon for både bilder og wikisider og som, på toppen av alt, var enkel å integrere i mediawiki (pakk ut en fil, rett en instilling og en setning).

Nå er kanskje tiden kommet for å utfordre lærere (og ledelse – altså meg selv) til å ta i bruk wiki på en ordentlig måte i skolen!

PS! Hvis noen vil teste den nye editoren, så må de gjerne ta en tur innom www.openskulebok.no og legge igjen et faglig bidrag (klikk på «Rediger» og velg «Rich editor» rett over redigeringsvinduet) – selv om prosjektet har ligger flatt ut en god stund nå…

Comments 4 Kommentarer »

Utdanningsforbundet har sendt ut en e-post til medlemmene sine der de advarer mot NDLA (AON har du en lenke til eposten?). Jeg skal ikke ta for meg alt de skriver i e-posten – til det kjenner jeg ikke NDLA godt nok og NDLA-folket kan selv snakke godt for seg (som de viser både her og her).

Det punktet jeg vil henge meg litt opp i er følgende:

Når fylkeskommunene både har ansvar for at elever får gratis læremidler og samtidig virker som læremiddelprodusenter, vil det lett kunne utvikle seg monopollignende tilstander i læremiddelmarkedet. Det vil kunne virke uheldig på tilgangen til varierte læremidler som bygger på ulike pedagogiske idéer og læringssyn.

Javel… la oss se på hva har skjedd med operativsystemen vi bruker i datamaskinene våre. Vi har Microsofts Windows, Apples OSX og GNU/Linux som de mest vanlige OS på datamaskiner. Er det monopollignende tilstander i OS-markede? Ja, det lukkede, helkommersielle Windows dominerer nesten hele markedet. Apples OSX har en viss markedsdel og GNU/Linux har etter hvert fått plass på den personlige datamaskinen, men Windows råder grunnen. Apples OSX er «kommersielt», men bygger på en Unix-utgave (BSD) og de har åpnet kildekoden til selve kjernen i systemet. GNU/Linux er basert den delingskulturen som UF sier kommer til å gi monopollignende tilstander i lærebokmarkedet. Og så, hvilket modell har gitt tilgang til flest varianter av operativsystemet som er tilpasset ulike behovene man kunne finne på å ønske? Jo, det er uten tvil GNU/Linux – det er et hav av ulike linux-derivater som legger vekt på hva det skal være, alt etter hva den som laget derivatet hadde behov for. Dette er mulig fordi GNU/linux er fritt (og basert på en delingskultur). Den mest monopollistiske er Microsoft, som i disse dager jobber aktivt for å få alle Windowsbrukere fra WinXP over til Vista. De vil helst ikke gi brukerne sine dette valget!

Jeg mener dette er en fullgod sammenligning. Utdanningsforbundet ønsker i praksis en monokultur i sitt syn på hvordan læremidler blir til, hvordan de distribueres og hvordan de utvikler seg. En delingskultur, som det er fullt mulig å tjene gode penger på (bare ta en prat med RedHat og Novell), vil gi mange flere og mer varierte læremidler enn den kommersielle/lukkede «forlagsmodellen» som eksisterer i dag. Det er den åpne delingskulturen som kan gi oss varierte læremidler som bygger på ulike pedagogisk idéer og læringssyn. I dag har jeg, med de reglene som gjelder for forlagsproduserte læremidler, ikke lov til å ta noe fra en bok, noe fra en annen bok og skrive det litt om til det som passer meg og klassen min. Dagens regler hindrer utvikling!

Så hvis Utdanningsforbundet skulle være tro mot hva de sier i denne e-posten må de også være mot at noen støtter (og bruker) OpenOffice, Wikipedia, Linux, GeoGebra, Audacity, The Gimp, Inkscape osv… Hvordan tror de at disse programmene dukket opp? og på norsk? «Åpne kontorprogram på norsk» (med Akershus og Møre og Romsdal fylkeskommune) betaler noen for å holde OpenOffice oversatt til bokmål og nynorsk. Jeg er glad for at de har valgt å frigi dette materialet til allmennheten. Disse fylkeskommunenes delingskultur skaper muligheten for skolene i Norge til å kunne velge mellom Microsoft Office og OpenOffice.

Jeg ønsker at Utdanningsforbundet støtter slike arbeid, istedet for å motarbeide det. Utdanningsforbundet, som er glad i å være solidarisk med lærere i fattige land, burde støtte opp under alt som kunne øke delingskulturen av læremidler og læringsressurser i skolen. Det er slik det kan komme alle til nytte!

Comments Ingen kommentarer »

Digi.no har i dag ei sak om at artistar vel seg vekk frå iTunes av di dei sel meir over disk. Dømet dei dreg fram er Cro-Magnon-rockaren Kid Rock, som har 1,7 millionar eksemplar av albumet «Rock’n’Roll Jesus» over disk (albumet blei ikkje lagt ut på iTunes), og hamna på tredjeplass på Billboardlista. Dette har fått selskapet til å trekke eit album frå Estelle vekk frå iTunes, ei av dei der R&B-artistane som er like givande å høyre på som det det er å glo ned i ein tallerken mjøl. Artistande blir visstnok i tillegg indignerte av policyen med å insistere på sal av enkeltlåtar, ikkje berre heile album. 

Som ein av kommentatorane til artikkelen seier, er nok dette meir ei sak platebransjen, som selskapa og distributørane deira, sveittar av. iTunes og liknande initiativ (DRM-diskusjonen aside) representerer trass alt eit nokså reint alternativ til Limewire og torrent-nedlasting, der den som har laga musikken får betalt. Det er svært mange andre ting det ikkje går an å gjere stort med, som til dømes å reversere utviklinga i kjølvatnet av digitaliseringa av musikkmediet (i alle ledd av produksjons- og distribusjonsprosessen) og følgjene av det (nye avspelingsmedium, nye måtar å oppdage, høyre på, skaffe seg musikk, osb). Joda, det er framleis folk som svergar til LP-plata, og dei har heilt sikkert langt på veg rett i at lyden er betre og at det er kjekkare å lese på eit LP-cover enn på eit CD-cover. Men LP-plata si tid er forbi, trass i slike krampetrekningar blant folk, og kidsa har vakse opp med at musikken er tilgjengeleg frå nettet eller PC-en til kompisane, og at infoen om artistane, «platecovera,» ligg strødd ut over heile nettet. Skulle til dømes Miley Cyrus ytre seg på TV, er det på YouTube i løpet av timar, noe jentene på 12 veit svært godt. 

Det er noe demografisk her som talar imot argumenta til platebransjen, om no digi.no har fått det med seg rett. Kid Rock er ikkje for dei same som Estelle, så det forundrar meg ikkje at white thrash-35-åringane tørkar smoltfeittet av fingrane og køyrer til næraste platebutikk for å kjøpe plater. Verre er det med tenåringane som høyrer på Estelle. Eg trur at dette har med kva verd du har vokse inn i. Dermed har det med alder å gjere, men ikkje nødvendigvis noe som endrar seg når du blir vaksen. Dottera mi på 11 kan godt bruke sparepengane på ein CD, men ho finn jo alt og mykje meir til på nettet, så kvifor skal ho ikkje bruke tohundrelappen på WOW heller? Verda hennar er annleis enn den eg voks inn i, og den greier ikkje platebransjen å gjere stort med. 

Dessutan er det merkeleg kor desse diskusjonane blir moralistiske. I bokbransjen er det nokså tydeleg, der dei som er vande med bøker, altså dei som skuleverket i årevis har blitt lært opp i ein bestemt teknologi for lagring og distribusjon av tekst, vil argumentere for kor mykje betre det er med papirbøker enn tekstar på skjerm. Papir er mediet for dei lange og gode tankane, medan skjermen er for alt det andre vaset. Digital musikk er på same måte øydeleggjande for heile opplevelsesverda, (den smått religiøse) inderlegheita i det å lytte til eit verk–eit album!– der jamvel storleiken på mediet blir framheva som overlegent.

Bak all denne moralen ligg ofte bransjen som speler på dette, jamfør dei ulike leseinitiativa i skuleverket («Gi rom for lesing» osv.) som i mange tilfelle er skitne blandingar av reine salsframstøt og moralistisk-nostalgisk vas om kva lesing er.

Comments 1 Kommentar »

Nå har jeg fått testet Eee 900 og Acer One (110-utgaven) i noen dager og jeg tenkte det var på tide å dele litt med dere.

Utgangspunktet for å kjøpe inn Eee og Acer One var å teste dem med tanke på om dette kunne være maskiner som var så billige, stabile og funksjonelle at jeg kunne dele dem ut til alle elever fra f.eks. 5.-10. trinn i grunnskolen.

Jeg tenkte derfor ut noen «kriterier» en slik elevmaskin må leve opp til. Siden maskinen skal deles ut til, og brukes jevnt, av 380 elever fra 10-16 år må den…

  • …tåle en del, være lett og få plass i ranselen. Maskiner med 17″ skjerm som veier over 3 kg med egen bærebag er ikke aktuelle for små elever i barneskolen.
  • …ha tastatur, operativsystem og de fleste programmene tilgjengelig på norsk. Jeg vil ikke gå inn i bokmål/nynorsk-debatten her :-)
  • …være stabil, solid, lett å bruke for eleven og enkel å vedlikeholde for systemadministrator.
  • …være ferdig satt opp med operativsystem og norske innstillinger. Nødvendige drivere, Flash og Java må være installert når den blir levert.
  • …virke med de fleste nettsteder (siden vi her snakker om linux som OS).
  • …koste minst mulig!

Asus EeePC 900 blir levert med Intel Celeron M 900mhz, 1GB minne, 16GB SSD, 3 USB-porter, kortleser, lyd inn og ut, innebygget webkamera og mikrofon, 9″ skjerm (1024×600), 4,4 Ah batteri (2,5 timer), strømforsyning, linux-OS med programvare, et etui til maskinen, drivere til WinXP og en DVD for å gjennopprette fabrikkoppsettet til maskinen. Dette får du for kr. 2.590,-.

Acer One (110) blir levert med Intel Atom 1200mhz, 512MB minne, 8GB SSD, 3 USB-porter, 2 kortlesere, lyd inn og ut, innebygget webkamera og mikrofon, 9″ skjerm (1024×600), 2,2 Ah batteri (2,5 timer), strømforsyning, linux-OS med programvare og en DVD for å gjennopprette fabrikkoppsettet til maskinen. Dette får du for kr. 2.790,-.

Begge maskinene er små og lette. Eee er litt mindre enn One, men til gjengjeld har One tilnærmet normale taster der Eee sine taster er litt små (for mine fingrer). Jeg regner med det er en tilvendigssak, og små taster skader ikke for små barnehender ;-) Det er ingen viktige taster som er plassert på rare steder. Eee er den som skiller seg litt negativt ut i dette henseende, men den er mindre og har en stoffetui. Begge maskinene virker solide og ser ut til å tåle en trøkk. Eee er den eneste som reklamerer med det (som jeg har sett i alle fall). One er mer «glossy» enn Eee. Den ser finere ut, har blankere skjerm (du vet, en slik med klare farger, men mye refleks) og alt virker mer polert utseendemessig. Jo, en ting til – strømledning til One er stor og klumpete i forhold til Eee sin nette sak.

Eee sitt OS er levert på bokmål og alle de fleste programmene er også på bokmål. Det skal være mulig å laste ned nynorsk med litt triksing. One sitt OS er levert på engelsk og alle programmene er på engelsk.  Teoretisk er det mulig å laste ned bokmål og nynorsk, men jeg har ikke funnet ut av det enda. Tastaturoppsettet på One er engelsk – og jeg ikke klart å sette det til norsk! Så jeg har ÆØÅ på tastaturet, men jeg kan jo ikke skrive dem! Dette er for dårlig av Acer. Jeg har funnet noen «hacks» på det store internett, men de er praktisk vanskelig å gjennomføre – spesielt hvis jeg tenker 380 maskiner… Så her er det bare Eee som så langt lever opp til kravene mine.

Begge maskiner blir levert med pakke med standard programvare – Firefox, OpenOffice, PDF-leser osv. One har nyere utgaver av programmene enn Eee, men Eee har en pakke undervisningsprogrammer som One ikke har.

Begge maskinene har et forenklet brukergrensesnitt basert på linux. De booter kjapt og er intuitive å bruke. Ingen problemer for noen av dem der. Eee stikker av med seieren fordi den har en «nødknapp» hvis du mot formodning skulle klare å ødelegget OSet eller rote til alt på maskinen. Trykk F9 mens maskinen booter – og du blir spurt om du vil stille inn maskinen til fabrikkinstillingene (på norsk). Da har du i det minste en maskin som virker etter noen få sekunder! Dette er viktig med tanke på 380 maskiner som elever bruker jevnlig!

Begge maskinene blir levert med offisell flash og offisiell java ferdig installert slik at de fleste nettsider virker bra. jeg testet en del sentrale sider og har ikke blitt skuffet. One har et problem med at den ikke viser deg godkjenningssiden til java når java spør deg om lov til å kjøre et java-program. Det betyr i praksis at disse java-programmene ikke virker. Akkurat det funket fint på Eee. Eee har også en CD med drivere for WinXP om du på død og liv vil installere det – noe som jo ikke er aktuelt for mitt bruk.

Det er en liten, men viktig, ting du oppdrager raskt når du brukere begge maskinene. One har viften i maskinen på hele tiden og lyden er faktisk irriterende – den skrur seg faktisk opp et par hakk om maskinen skulle bli varm. Eee skrur viften på når det er nødvendig – og skrur den av om den skulle bli kjølig igjen.

Så alt i alt – jeg liker Eee best. Jeg skulle ønske at OSet og maskinen var litt mer «glossy», men det er betraktelig mer funksjonelt enn One for mitt bruk.

Comments 16 Kommentarer »

Da sitter jeg her med en Eee 900 på fanget. Den er like søt og liten som forgjengeren (Eee 700), men denne har større skjerm (9″ og 1024×600), norsk tastatur, 1GB med minne og 16GB SSD. Det betyr at den i praksis er akkurat det mer praktisk i bruk enn forgjengeren. Nå har jeg ikke testet batterilevetiden ordentlig, men jeg har en mistanke om den ikke er så mye bedre, men det vil vise seg om et par dager med jevn bruk. Uansett, jeg liker denne bedre enn Eee 700.

Jeg venter også inn en Acer One med 1,5GB minne neste uke, og jeg har tenkt å sammenlikne Eee 900 og Acer One med tanke på hvordan disse maskinene kan brukes i skolen.

På Harestad skole har vi nå 270 maskiner og 680 elever, dvs. rundt 2,5 elev per PC. Dette er ikke bærbare maskiner, men stasjonære tynne klienter (som kjører linux). I praksis har vi problemer med å sette ut flere maskiner til elevene på grunn av plassmangel – og vi trykket på bruk av maskinene er større er tilgangen. Vi trenger altså flere maskiner ut i systemet, men mangler gode måter å gjøre dette på.

Løsningen er kanskje bærbare maskiner, men i grunnskolen er det enda langt igjen før vi kan kreve at alle elever kjøper hver sin bærbare maskin til mange tusen kroner. Løsningen som jeg fabulerer med er at disse nye små maskinene er så billige, men allikevel så gode, at vi som skole kan kjøpe inn f.eks. en maskin per elev når de begynner i 7. klasse (eller et annet passende trinn). Denne maskinen er så liten at den kan ligge i ranselen, den har få bevegelige deler og tåler derfor en del «trøkk», den har en overkommelig pris om den skulle gå i stykker – og den gjør det som er nødvendig som et IKT-verktøy i grunnskolen.

Om vi ikke har råd til at alle kan få hver sin maskin, så kan vi kanskje kjøpe inn 2-3 klassesett som kan fungere som mobile datarom i praksis.

Men, som sagt, neste uke kommer det en kort omtale og sammenlikning av Eee 900 og Acer One og noen betraktninger om hvordan de kan brukes i grunnskolen…

Comments 4 Kommentarer »

Det er ikkje verdas kulaste ting å gjere å nytte eigne bloggpostar til å berre lenke til andre, men i dette tilfellet synest eg både innhald og temperament blir svært godt ivaretatt av andre, så over til Eirik Newth.

Comments Ingen kommentarer »